Kom her, og ikke gjør noe nummer av det, sier Nasser Al-Jabri forbausende rolig. 

Dagen før fikk jeg en liten skjennepreken fordi jeg hadde «smuglet» en liten drone inn i landet, noe som visstnok ikke er lov. Som vanlig hadde jeg ikke satt meg inn i saken, og dro opp en mine som sa noe sånt som at «dette var nytt for meg».

Denne reportasjen sto første gang på trykk i Kapital Reise!

«It takes one to know one», gliste Nassers partner Ibrahim Mohammed All Rawahi da jeg gjorde et ganske så tafatt forsøk på å unnskylde meg.

– Ikke skyld på meg om du blir tatt da, høres det ut som Nasser mumler i det grånende skjegget.

Sammen glir vi inn i skyggen under den himmelhøye minareten, han med et lite konspiratorisk glis om munnen – jeg med en flyveklar drone under armen.

Oman-Sultan-Qābūs-mosque
HYLLEST: Stormoskeen Sultan Qābūs like utenfor Muscat – ferdigstilt i 2001 – er en av verdens største. Den høyeste av de fem minaretene (th) strekker seg vel 90 meter over bakken.

Kuppet landet 

Europas katedraler kan oppleves som truende der de strekker sine mørke tårn opp mot himmelen, som en bønn om nåde. Vi blir små i møtet med dette mektige, menneskeskapte uttrykket for Guds makt på jorden.

For noen en religiøs manifestasjon, for andre en knugende påminnelse om hvor ubetydelige vi er under himmelhvelvingen.

Moskeer har en motsatt virkning, bygget som de ofte er i lysere materialer, med omfangsrike utearealer som leder videre inn i selve kirkebygget. De inviterer deg inn. Her er ingen smale dører du må bøye nakken for å entre, men store, vide porter.

Disse tankene slår meg når jeg beveger meg over den indiske sandsteinen som stormoskeen Sultan Qaboos er bygget av. Du føler deg kanskje liten på det mer enn fire hektar store området, men ikke ubetydelig.

Det var sultan Qābūs som initierte byggingen av moskeen, den desidert største i Oman, og en av de mest omfangsrike i sitt slag i verden. Mens katedralene i Europa tok flere hundre år å ferdigstille var arbeidet i utkanten av Muscat unnagjort på vel seks år. 

– Qābūs var en moderne leder, som vi langt på vei har å takke for hvordan Oman er idag, forklarer Ibrahim om mannen som kuppet landet med støtte fra Storbritannia, og sendte den tidligere herskeren – sin egen far – i eksil.

Moskeen jeg i et par minutter betrakter ovenfra på dronens monitor er med andre ord en gedigen hyllest til mannen som skapte Oman av i dag.

Holdt som slaver

Qābūs’ kupp mot faren Said bin Taimur Al Said i 1970 skjedde uten blodsutgytelser. Farens harde hånd over landets innbyggere – og sønnen – var bakgrunnen for opprøret. Qābūs var utdannet i Storbritannia, hadde tjenestegjort i den britiske hæren og så trolig mulighetene som lå i å åpne opp landet for omverdenen, blant annet ved å gi innbyggerne større frihet – og dermed muligheter.

– Før Qābūs befant Oman seg i middelalderen, mener Nasser.