Etiènne Drumain ber rett som det er til høyere makter, og ikke bare for sin egen del. Det er barna sine han tenker på, at de som han skal kunne ha samme gleden av fjellene og nedfartene som han har hatt.

– Det er blitt mindre snø de siste årene, og isbreen trekker seg tilbake. Det lover ikke godt, sukker skiinstruktøren, som bokstavelig talt lever av at værgudene leverer.

Han sier det mens snøen laver ned og skikjørere i alle valører sprer seg ut i det omfangsrike skiområdet.

Alpelandsbyens endelikt virker uendelig langt unna.

Flyter på snøen

Les Deux Alpes ligger på 1650 meter over havet, og bakkene rundt strekker seg opp til 3600 meter. Det gjør landsbyen, beliggende på en sadel mellom skibakker på begge sider, svært snøsikkert. Når det regner nede i bygda ska du ikke langt opp i fjellheimen før regn blir til snø.

“Selv flyter han på snøen med lett eleganse. Det virker så enkelt og uanstrengt for den tidligere konkurranse-kjøreren.”

Derfor er ikke Étienne særlig bekymret for dagens kjøretur. Han vet hvor vi skal.

Kjentmannen vår er tilknyttet det mange omtaler verdens beste skiskole – Ecole de Ski Français (ESF). Den er også den største i sitt slag, med 17 000 instruktører verden over. De bærer sine karakteristiske, røde skijakker med stolthet, for det holder ikke bare å være god på ski. Du skal også beherske mange andre kvaliteter som gjør at de kan ta imot ski-entusiaster i alle valører.

At vi nordmenn er født med ski på beina gjør oss nødvendigvis ikke alltid best i verden. Det merker jeg fort når jeg prøver å følge Étienne ut i løssnøen. Frikjøring er mye teknikk, og når du som jeg ikke har gjort det på en stund tærer det fryktelig på kreftene.

– Len deg litt tilbake, samle skiene og slapp av, forklarer Étienne tålmodig.

– Du gjør det strålende!

Han lærte tidlig at gulrot er bedre enn pisk. Selv flyter han på snøen med lett eleganse. Det virker så enkelt og uanstrengt for den tidligere konkurranse-kjøreren.

Vi har etter et par kjøreturer i hovedanlegget beveget oss over på motsatt side av byen, der bakkene er i le for en sur vind ispedd sludd, og hvor snøen fortsatt er løs og florlett.

Étienne peker ut et par problemområder, der en og annen stein stikker opp. Lyset er flatt, selv ikke snøbrillene som ifølge reklamen skal skarpe opp kontrastene klarer å skille ut konturene i snøen.

Vi følger derfor tett bak  Étienne ned mot Les Deux Alpes. Han skjønner at dette ikke går lenger.

– Jeg tror vi drar opp i høyden, sier han.

– Under (fjelltoppen) Toura blir det bra.

I mindretall

Les Deux Alpes i Rhône-alpene er blant Europas største skiområder. Mye takket være høyden og isbreen på nesten 3600 meter over havet kan du stå på ski her omtrent hele året.

Området ble bygget ut som alpin-destinasjon like etter Andre verdenskrig, da grunneierne knyttet til de to landsbyene Venosc og Mont de Lans (derav navnet Les 2 Alpes) forutseende nok så hva fremtiden ville bringe.

Allerede i mellomkrigstiden var alpin-sporten introdusert i de mellomeuropeiske alpene. Ifølge myten skal det ha skjedd takket være norske ingeniørstudenter i Tyskland. De fulgte på sin side i fotsporene til ski-legenden Sondre Norheim fra Morgedal i Telemark, som var først ut med å utvikle treski med innsving og hælfeste for skibindinger.

Norheim vant i tillegg den første offisielle konkurranse i sporten i Oslo i 1868. Det skulle gå mer enn 60 år før de første alpin-konkurransene av betydning gikk av stabelen, i 1922 i Sveits.

Med årene utviklet skisporten seg med rekordfart, og i 1936 ble alpint OL-øvelse under vinterlekene i tyske Garmisch-Partenkirchen. Det var 12 år etter at det første vinter-OL noensinne ble avholdt, i franske Chamonix.

Les Deux Alpes var med andre ord relativt tidlig ute, og har vokst jevnt og trutt siden 1946. De siste årene har imidlertid utviklingen skutt fart. Alpint er blitt en fritidsaktivitet for Hvermansen, en familie- og kompissport som trekker besøkende til alpelandsbyen fra hele Europa.

“…går under økenavnet «Øya i solen» – fordi den angivelig kan skilte med flest soldager i året av alle skistedene i denne delen av Alpene.”

Nordmenn er i klart mindretall, selv om vi hørte en og annen norsktalende skikjører i bakkene. Utenom de franske gjestene er den dominerende gruppen besøkende fra Storbritannia.

– Offpisten her er strålende, mente en engelskmenn jeg delte stolheis med opp Jandri-ekspressen til fjelltoppen med samme navn.

– Og maten her er heller ikke så verst, kommenterte han på typisk engelsk «understatement»-manér.