Thailand i miniatyr

Noen timer senere, under en varm og strålende fullmåne, i lyset av gedigne kandelabre, og over Stephens ytterst smakfulle lakseterrinne, er det ingen motargumenter å finne.

I skyggen av et tre

Når jeg drar av gårde på mopeden min dagen etter, langs den rundt 50 km lange ringveien som følger hele kysten, er det som å foreta en tidsreise. Inntil begynnelsen av 1900-tallet var Koh Samui et selvforsynt samfunn som hadde liten kontakt med fastlandet. Folk drev med fiske, og besøkende begrenset seg stort sett til andre fiskere og handelsmenn som søkte ly der i dårlig vær, som regel under fart over Thailandgulfen. Disse var som oftest kinesere eller malayer, som ikke bare fant ly her, men også eksotiske frukter og gode fiskebanker rett utenfor.

Mange ble igjen, og utgjør i dag en viktig del av øykulturen på Koh Samui

Det var likevel ikke før på begynnelsen av 1970-tallet myndighetene fant det bryet verdt å bygge veier der. For 40 år siden var det som en omfattende ekspedisjon inn i det ukjente å ta seg frem gjennom de tett bevokste fjellene, fra den ene delen av øya til den andre.

Alt det forandret seg da kokosnøttbåten med backpackerne ankom. I løpet av 40 år har turismen eksplodert, og bare Phuket er nå større som øydestinasjon. De besøkende konsentrerer seg hovedsakelig langs strendene i Chaweng og Lamai på østkysten. I sør og vest er det fortsatt mulig å finne sin egen strand. Her ligger det også fredelige landsbyer der innbyggerne lever sine enkle liv som før «oppdagelsen» på 1970-tallet, nærmest helt uforstyrret av turismen.

Underveis langs kysten mellom Lamai og Ban Thong Krut står solen i senit. Jeg svinger derfor inn under et digert frukttre. Heten er i ferd med å kvele foretaksomheten selv blant øyas egne innbyggere, og under løvtaket ved det avsides tempelområdet Watklang er det i tillegg til skygge også en lett bris.

– Hot hot, er det eneste den tilårskomne munken jeg får en halvtime sammen med kan på engelsk, men vi orker knapt snakke.

Et par bekreftende nikk rekker langt under slike forhold.

Chaweng kaller

Koh Samui var i flere år en favoritt blant unge backpackere og «alternative individer» fra Europa, mange på vei til Kathmandu og andre religiøse sentra i en tilsynelatende evig jakt etter forståelse. Som et resultat av den tiltagende turismen dukket det opp stadig nye og bedre overnattingsalternativer. En fergelinje fra fastlandet kom også på plass, men det var ikke før flyplassen ble lagt at besøkstallene for alvor skjøt fart. Da hadde også Europas jetsettere fått øynene opp for øyas attraksjoner, med det resultat at en mengde luksusresorter så dagens lys.

Etter en time i skyggen av et palmetre på Talang Nam, som inkluderer en enkel og velsmakende kyllingrett med en kald Singha til, setter jeg kursen tilbake mot østsiden av Koh Samui. Det er flott med lange strender uten mennesker og krystallklart vann, men det er noe med pulsen i byene som alltid trekker når dagen er på hell. Med den synkende solen hører jeg tordenskrall i det fjerne. Vi nærmer oss regntiden, men ifølge en av øyas væreksperter er det ikke kjølig nok i de høyere luftlag til at vannet kondenserer og faller ned som regn.