Skattejakt på Gullkysten

Etter Gallart fulgte en rekke andre fiskerfamilier fra området rundt Valencia, og gradvis utviklet det seg en sterk maritim kultur gjenspeilet både i de omfattende fiskeriene og tilbudene på land, som besøkende idag kan dra nytte av.

Det fins en rekke fine restauranter her, trange smug å gjemme seg bort i, og strender like bortenfor – som Playa de l’Alguer – som lokker tusenvis av mennesker hvert år.

L’Ametlla de Mar har ellers likhetstrekk med mange av de andre landsbyene nordover fra St. Jordi-golfen. Miami Platja, L’Almadrava, Cambrils, Salou og partybyen Sitges oppsto som fiskerlandsbyer, som de senere årene mer eller mindre er overtatt av turismen. 

For innimellom landsbyene ligger strendene som små og store perler på en snor.

Der tiden står stille

Den største «strandbyen» langs Gullkysten er Taragona, men det er ikke strendene nedenfor den tidligere festningsbyen man kommer inn til bykjernen for å oppleve.  Under Den andre puniske krigen i år 218 fvt gikk nemlig den romerske generalen og statsmannen Gnaeus Cornelius Scipio Calvus i land på stranda, og etablerte en enkel garnison her. Det forandret det som da var en landsby for alltid, og skrev den inn i historiebøkene.

For under navnet Tarraco ble Tarragona først et brohode, deretter hovedmilitærbase og til slutt provinshovedstad for romernes mer enn 200 år lange kampanje på Den iberiske halvøya. Fra år 26 til 25 fvt bodde sågar keiser Augustus i Tarraco, og herfra styrte det veldige Romerriket. 

Det er derfor med en viss ærefrykt og forventning vi kjører langs Tarragonas Rambla Nova fra vest, ut mot havet og gamlebyen der Tarraco i sin tid lå. Beliggenheten er strategisk, på en ås over havet, med store festningsverker rundt som fortsatt er synlige.

Når vi forlater bilen i garasjeanlegget under ramblaen er det kort vei til der byens mektige sirkus en gang lå. Herfra – ved rundkjøringen i enden av Rambla Vella – går veien delvis under jorden, ned i kjellere med hvelvete himlinger i gammel stein. Deretter tar vi oss opp i gamle borgtårn og videre opp på taket av den gamle ruinen, der utsikten over det velholdte romerske amfiteateret like under, og det asurblå havet bortenfor, kan ta pusten fra en.

Rusleturen gjennom festningsverket er bokstavelig talt som en vandring gjennom historien, for steinens beskaffenhet forandrer seg hele tiden, fra romertiden via tidlig middelalder frem til vår tid.

Inntil vi kommer ut i andre enden, inne i gamlebyen der forum en gang lå, og som i dag som den gang tjener som marked.

Det er som tiden har stått stille der vi sitter i skyggen av ruinene fra romertiden , blant klestørk, torgkoner og solmodne tomater og nyter en espresso. 

Som om Scipio selv i sin toga skulle komme tuslende nedover det trange smuget som leder ned mot det som en gang var hans ringe bolig.

Gull i sanden

Selv om havet og strendene lokker tar vi senere på dagen turen nordvestover, inn i landet til Reus, mest kjent som Antoni Gaudís (1852-1926) fødeby. Her feires mesteren med en oppmerksomhet han trolig ville følt seg ganske utilpass med. For selv om han tegnet de mest fantastiske byggverk – med Barcelona-katedralen La Sagrada Familia som den mest kjente – levde han, særlig de siste årene, svært tilbaketrukket. I den grad at 73-åringen etter å ha blitt overkjørt av en sporvogn i juni 1926, havnet på et sykehus for fattige, der han også døde tre dager senere. 

I sine losslitte klær var han nærmest ugjenkjennelig.

Plaça Mercadal er hjertet i Reus, og et fint utgangspunkt for å utforske byen. Den har ikke bare fine restauranter, men også mange små og hyggelige forretninger. 

– Gamlebyen er som et stort shoppingsenter, som en katalaner tørt uttrykte det på byens andre plaza – Plaça Libertat i nordenden av Reus’ historiske distrikt.

*  *  *

Reus er en trivelig by, og det beste stedet for shopping på Gullkysten. Den byr også på en rekke arkitektoniske godbiter, særlig i art noveau-stilen, som byens store sønn Gaudí tok utgangspunkt i.