STIFINNER: Lorenzo Morey Llulls på oppdagelsesferd i utkanten av gården sin Sos Ferres D’en Morey.
People & places
På Mallorcas ukjente stier
NO
SHARE THIS ARTICLE
Mallorca har tross sin popularitet fortsatt noen hemmeligheter å by på. En av dem fant vi på et høydedrag i nord – langt bortenfor ferieøyas opptråkkede stier.
Kokken er en praktisk mann. Ekteskapet gikk over styr, men ikke driften de sto for på øyas mest fasjonable restaurant. Der er de samstemte.
– Det har vært helt uproblematisk, sier Fernando Perez Arellano, mannen bak det mange omtaler som Mallorcas fremste gastronomiske opplevelse – Zaranda*.
Castell Son Claret, der Fernandos celebre spisested befinner seg, ligger som en himling ved foten av Tramuntana-fjellene sørvest på Mallorca. En styrtrik tysker eier herligheten og har stått for renoveringen av det tidligere 1800-tallsslottet, som siden åpningen i 2013 har bygget et renommé som øyas absolutte topphotell.
Det skyldes en solid hensyntagen til detaljene, de individuelt dekorerte rommene – 38 i tallet – og det gedigne utendørsbassenget de fleste mot ettermiddagen samler seg rundt.
Oppvekst i ruinen
Det var finanskrisen som førte Fernando til Mallorca og restaurant-eventyret Zaranda, etter flere år i utlendighet.
– Da jeg ble spurt om å starte opp her var jeg ikke vanskelig å be. Alle forutsetninger ble lagt til grunn for å lykkes, sier han.
Fernando minner ikke så lite om den nylig avdøde kokkekjendisen Anthony Bourdain. De mørke, viltvoksende krøllene og de intense øynene, den noe selvtilfredse minen og alle faktene. Samtidig er han veldig til stede der vi sitter ved inngangen til Zaranda. Ingen nykker å spore.
– Det krever hardt arbeide, rett og slett, man har knapt tid til noe annet, sier mannen om restauranten, og som en slags forklaring på hvorfor samlivet brast. Og hvorfor de to fortsatt er gode venner.
– Vi aspirer begge til perfeksjon servert på en enkel tallerken, forklarer han nesten ydmykt.
Ambisjonene er med andre ord fortsatt skyhøye. Det kan man også si om Castell Son Claret, der det ikke spares på noe for at gjestene skal føle seg vel. Herskapeligheten minner litt om de oppussete godsene man finner på den britiske landsbygda, litt stivt og fornemt, men på samme tid innbydende og lekkert ned til de minste detaljene.
Hotelleiendommen har aner tilbake til 1400-tallet, da det første gang dukker opp i offentlige dokumenter. Det var likevel ikke før mot slutten av 1800-tallet at den daværende eieren Don Gabriel Claret slo eiendommene på mer enn 130 hektar sammen til én enhet.
Sine herskapelige aner til tross, i mange år var Castell Son Claret bare en ruinhaug. Rudy Verdikt i hotellets resepsjon husker at han som guttunge, under oppveksten i landsbyen Capdellà like ved, ofte brukte det gamle slottet som lekeplass.
– At de gamle ruinene en dag skulle bli et luksushotell, og at jeg til overmål skulle jobbe her, var ikke noe jeg den gang en kunne ha forestilt meg, sier Rudy.
Fine gårdsbruk
Før turismen invaderte Mallorca på 1950-tallet var den baleariske øya preget av jordbruk. Små og store gårdsbruk lå spredt fordelt på de fruktbare slettene sørvest for Tramuntana-fjellkjeden. Derfor, når øyfolket ikke var travle med å forsvare seg mot alt fra fønikere og nordafrikanere, til romere og maurere, for ikke å snakke om pirater som innimellom også kom på visitt, var de opptatt av jorden.
Det gunstige middelhavsklimaet inviterte til å dyrke landet, og fortsatt står øya selv for mye av matproduksjonen. Men da nordeuropeerne, med rødmussete engelskmenn og storvokste tyskere i spissen, begynte den siste store invasjonen på Mallorca for mer enn 50 år siden vendte svært mange av bøndene blikket ut mot kysten og mulighetene der.
Turismen tok med andre mye av fokuset bort fra gårdsarbeidet, og en rekke av gårdene ble liggende brakk. Inntil stadig flere kloke hoder så mulighetene i det fordums rustikke og begynte å renovere dem.
Den moderne fincaen så dagens lys – små gårdshotell ofte godt «gjemt» bortenfor turistkompleksene og strendene.
De er i dag blant Mallorcas største – om enn fortsatt ganske ukjente – attraksjoner.
Tøff start
Der Castell Son Claret er prangende og lett gjenkjennelig ved foten av fjellene ligger Sos Ferres D’en Morey usynlig til, nærmest i flukt med de forblåste heiene på Mallorcas nordøstkyst. Vi kjører feil to ganger før vi oppdager adkomsveien, som jo nærmere vi kommer fincaen bærer stadig sterkere preg av manglende vedlikehold.
Ved enden av det som til slutt er en krøttersti – på en praktfull høyde mellom feriebyene Alcudia og Cala Millor – regjerer ekteparet Lorenzo og Margarita. «Marga» bak grytene, Lorenzo som altmuligmann. Det er nesten som å komme hjem.
Jeg kan vanskelig forestille meg Lorenzo som brautende bilselger, selv om han var det – angivelig med stor suksess. I hele 35 år reiste han verden rundt, inntil finanskrisen skyllet inn over Mallorca fra fastlandet og tvang Lorenzo ut av bilbransjen.
– Tiden for å gjøre noe annet var likevel moden, sier han forsiktig.
Lorenzo snakker som han fører seg, behersket og rolig. Litt engelsk, litt spansk. Hans milde, nesten unnselige vesen passer fint til de praktfulle, nærmest øde omgivelsene. Her oppe er vi helt for oss selv, bortsett fra et tysk ektepar som hvert år kommer tilbake til det samme rommet.
De har betalt et forskudd for de neste ti årene for å kunne gjøre nettopp det. Lorenzo behandler dem som en del av familien, og etter et par dager gjør han det også med oss.
Det har gått mer enn ti år siden Lorenzo begynte å jobbe med Sos Ferres på heltid. I mange år delte han tiden sin med bilselgerjobben i byen og det gamle gårdsbruket i heiene.
– Det var tøft i starten, men mange gode tilbakemeldinger gjorde at stadig flere fant veien hit. Nå går det veldig bra, smiler han.
Godt gjemt
Det kan skyldes at han endelig har funnet seg til rette med den svært så annerledes livsrytmen her oppe. Når han ikke tar seg av gjestene lager han også vin, dyrker grønnsaker og mandler, og aler opp sauer.
– Og i november slakter vi grisen, til sobrassada, sier Lorenzo fornøyd.
Kanskje ikke hele grisen, men store deler av den blir til en av de mest kjente baleariske matproduktene, en rå pølse med svinekjøtt og paprika som hovedingredienser. Matanza som tradisjonen med å slakte gris kalles på spansk er et gammelt overgangs-rituale mellom høst og vinter, og skjøt fart etter at muslimene ble drevet ut av Spania mot slutten av Middelalderen.
I det hele tatt er Lorenzo opptatt av historien, ikke bare den knyttet til mallorkinske mattradisjoner, men også den som omhandler gården og landskapet rundt. Med årene er han blitt godt kjent med landet her oppe i høyden, for det er langt mellom folk, og for ikke lenge siden kom han over noe som han visste var noe mer enn bare et hull i bakken.
Previous
Next
– Tenk, her bodde det mennesker for snart 3000 år siden, sier han når vi den siste kvelden vandrer over jordene til et lite hull i bakken. Vinden fra sør stryker tørr og varm over markene. Over horisonten i vest hviler solen gul og svær, med et tynt skylag foran som gir den en ekstra pondus.
Hullet er så vidt synlig for uinnvidde, og man må krype på alle fire for å komme inn. Vel innenfor sier ikke Lorenzo så mye mens han med mobilen lyser opp de små hulrommene gravd ut av menneskehender for så lenge siden.
– Er det ikke merkelig å tenke på, at her bodde det en gang mennesker? spør han – mest til seg selv.
Standardverket
Rundt en sving noen kilometer mot øst – før du kommer til havet – ligger et annet hotell som ved første øyekast ser ut som noe helt annet. I likhet med Sos Ferres minner inngangspartiet til Predi Son Jaumell Hotel om et gårdstun.
Bak den lett rosa bygningssteinen skjuler imidlertid et av Mallorcas aller flotteste boutique-hoteller seg. De 25 suitene – alle rikelig, individuelt utstyrt og møblert – har alt hjertet måtte begjære for et hotellopphold, pluss litt til. For den nøye uttenkte estetikken innenfor rammen av det utpreget rustikke gir Predi Son Jaumell sjel.
I tillegg er maten utsøkt, om enn noe mer kontinental enn Margas fenomenale lokale tilnærming oppe i heiene, og det er kort vei til havet – selv om de fleste som kommer hit foretrekker å samles rundt bassenget.
– Det meste av det du får servert her produseres på øya, understreker Susann Turowski, den unge direktøren av østeuropeisk herkomst, som har funnet seg utmerket til rette under palmene på middelhavsøya.
– Her blir det ikke for kaldt, og ikke for varmt, mener hun.
En annen, noe mer kjent personlighet fra Øst-Europa fant veien til Mallorca, angivelig nettopp på grunn av klimaet. Den polskfødte musikeren og komponisten Frédéric Chopin – som opprinnelig hadde sin oppvekst ikke langt fra der Susanns familie kommer fra i Øst-Preussen – dro hit sammen med kjæresten George Sands vinteren 1838-39. Det skulle hun kanskje ikke gjort. Det ble den kaldeste vinteren i manns minne, ifølge den herostratisk berømte boken om opplevelsen (En vinter på Mallorca) som Sands skrev, og som siden merkelig nok er blitt et slags standardverk om øya.
Det er lenge og mange grader siden nå. Sommeren har for alvor satt seg, og mot ettermiddagen begynner cocktail-bestillingene å tikke inn i bassengbaren.
– Dette er den beste tiden på dagen, synes Susann når hun etter et par timer bryter opp for å la oss drive med vårt – som ikke er annet enn å nyte en solens vandring over himmel-hvelvingen.
Etterord:Fernando Perez Arellano har siden flyttet inn til Palma med sitt restaurantkonsept Zaranda, som du kan finne mer informasjon om HER!
Highlights
Castell Son Claret
Kan knapt omtales som en klassisk finca, selv om den ytre sett har noen av kjennetegnene, blant annet et omfattende omland. Dette boutiquehotellet er blant Mallorcas mest fasjonable, og flere av verdens rike og berømte har sjekket inn her. Stedet eies av den profilerte tyske næringslivsnestoren Klaus-Mchael Kühne og hans kone Christine, og er oppgradert for hundre millioner kroner.
Castell Son Claret – der flere av rommene for eksempel har egne bassenger – legger for øvrig til rette fysiske aktiviteter (sykling, vandring, klatring osv), ikke minst i de nærliggende Tramuntana-fjellene, som faktisk utgjør hele 30 prosent av Mallorcas totale landmasse.
Sos Ferres D’en Morey
Denne fincaen ligger godt gjemt i landskapet nordøst på Mallorca – et utsøkt sted om du er på jakt etter fred og ro, og ikke minst autensitet. Her er det knapt naboer å se i mils omkrets.
Ekteparet Lorenzo Morey Llull og Margarita (Marga) Servera Nebot driver dette seks rom store stedet på rundt 60 hektar med nennsom hånd. Med egen hage og buskap tilbereder de mesteparten av maten selv. De høster også fra gårdens 2,5 hektar med druemarker, som blir til utmerket drikke. Et sted helt utenom det vanlige.
Predi Son Jaumell
I grunnen det nærmeste du kommer et perfekt hotell for den som vil ha nærhet til sjøen, og samtidig være helt for seg selv. Predi Son Jaumell omtaler seg som et landsens hotell, men har alt som krever av moderne fasiliteter for den som ønsker det. Et gedigent basseng, fenomenal restaurant og bar, og et vertskap som serverer det lille ekstra.
De 24 suitene er delt inn i fem ulike kategorier, og dekorert i en rustikk stil som selv innbarkete byfolk vil applaudere.
I likhet med Castell Son Claret legger Predi Son Jaumell opp til ulike aktiviteter, fra golf til sykkelturer til sågar organiserte shopping- og museumsturer. Fra hotellet er det for øvrig kort vei til nordøstkysten og noen av Mallorcas beste strender.
Good to know
Finca
På spansk betyr «finca» et gods, og henviser til en hytte, et hus eller herskapshus knyttet til et større eller mindre landområde. Et gårdsbruk rett og slett. Disse finner man over store deler av Spania, på Balearene, Kanariøyene så vel som i spansktalende land i Latin-Amerika.
Et av kjennetegnene er at de er gamle, noen mer enn 300 år. Samtidig har noen nyere «gods» blitt etablert med helt nye bygninger under paraplyen «finca».
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.