Sekonyer-elven er liten sammenlignet med den langt større og imponerende Kumai-elven vi reiser ut fra. Så er den bare en sideelv, og vi ser den knapt før kapteinen drar i roret og fører båten vår gjennom en smal portal av irrgrønn vegetasjon.
Samtidig er Sekonyer en av de mest populære vannveiene i den sentrale Kalimantan-provinsen. Det er det flere grunner til. Den viktigste er hovedformålet med vår lille «ekspedisjon» inn i jungelen – et avtalt møte med «mennesket fra skogen».
Øredøvende
Disen lå som et florlett silkeslør over landskapet da vi landet på Iskandar Internasjonale flyplass i Pangkalan Bun noen timer tidligere. Iskandar ble verdenskjent i 2014 i forbindelse med søket etter det styrtede AirAsia-flyet i Javahavet i 2014 – noe man naturlig nok ikke legger særlig vekt på lenger, og de færreste av oss husker. Reiseliv har nemlig blitt en særdeles viktig næringsvei i denne delen av Indonesia, og den reisendes hukommelse er som regel kort.
Byen med rundt 200 000 innbyggere er lik mange andre slike bosetninger i Asia – der nærheten til vannet er selve grunnlaget for tilværelsen. Godt med plass som det er sprer bygningene i Pangkalan Bun seg ut over slettelandskapet i stedet for opp i høyden, som i hovedstaden. Jakarta på naboøya Java skal flyttes som følge av den enorme befokningsveksten. Den tåler rett og slett ikke belastningen av de flere titalls millioner av mennesker som på relativt kort tid har trengt seg sammen der.
Valget av sted for en ny hovedstad har falt på Borneo – eller Kalimantan som øya heter på indonesisk. Her vil den ligge skjermet av Java og Sumatra mot vest, og er ifølge eksperter mindre utsatt for jordskjelv.
Dette og mye mer får vi vite når vi skjærer gjennom det stillestående vannet på Selkonyer. Vi har fått plass på en klotok – en tradisjonell indonesisk elvebåt bygget for å frakte passasjerer og gods i denne delen av verden.
– Klokk-tokk-tokk, sier motoren på Princess Kumai etter at vi har kommet opp i marsjfart ut fra landsbyen med samme navn som båten. En av verdens eldste regnskoger omslutter oss, men vi er ikke alene. Vi møter flere i samme ærend på vår vei opp den lille floden.
– Derav navnet, sier plutselig kaptein Rudi. Den kortvokste, senete mannen med det intense blikket står der plutselig og kjører øynene uttrykksløst i meg. Litt for å få meg ut av balanse, tror jeg.
– Klokk-tokk-tokk, gjentar han når jeg blir stående der som et eneste stort spørsmålstegn. Han gjentar «klokk-tokk-tokk» slik at hans monotone frasering faller inn i rytmen til elvebåtens godmodige motorlyd.
– Aaah!
Jeg får ikke sagt mer, for skipperen begynner å le høylytt så hele den lille kroppen rister, og klapper meg hjertelig på skuldra. Så forsvinner han like raskt som han dukket opp ned i farkostens buk.
Ikke lenge etter overdøves motorlyden av et annen velkjent fenomen i disse traktene – regnets til tider øredøvende buldring mot båtens løvtynne himling.
Brutale innfødte
Det finnes ingen absolutter i livet. Det er heller ingen som er sikre på når Borneo fysisk ble skilt ut som øy (noen mener for rundt 60 millioner år siden), og heller ikke når de første menneskene fant veien hit.
Veggmalerier i Lubang Jeriji Saléh-hulen øst i Kalamantan antyder at de dukket opp på Borneo minst så tidlig som for 50 000 år siden. Da hadde det vært regnskog her i 140 millioner år, en alder som gjør den til blant de eldste i verden. Og på Borneo handler det meste om skogen, og hva som befinner seg i dette uendelige oseanet av grønt.
