Dukk!
Ropet følger styrmannens frenetiske veiving med armene. Jeg snur meg 180 grader. Der kommer brua i hodehøyde mot meg i stor fart.
Jeg rekker å dukke i tide.
Vi befinner oss i en av de mange slusene som tar oss oppover Rhônen, til Lyon – endepunktet for vår fire dager lange reise. Brua ligger på tvers av sluseporten, så lavt at styrhuset på elvecruisebåten senkes ned i en sjakt i fartøyets indre.
Selv står jeg på et sted jeg som passasjerer helst ikke skal være på denne tiden av døgnet. Men et voldsomt smell hadde ristet meg ut av nattesøvnen, og vekket nysgjerrigheten.
Ingen overflod
Etter en solrik dag i den lille, franske kanalbyen Martigues noen kilometer vest for millionbyen Marseille, kastet elvebåten MS Rhône Princess loss og gled sakte nordover langs våtmarkene i Camargue mot Arles. På begge sider av Grand Rhône gled det flate landskapet sakte forbi, akkurat passe til å nyte det i lange drag.
Når sant skal sies var ikke naturen rundt oss mye å skryte av. Endeløs flat og brunsvidd som den var, bare punktert av svære kraftlinjer og nedlagte fabrikker.
Attraksjonen var elvens kontemplative virkning, og – skulle det vise seg – de mange små og litt større landsbyene på veien lengre nord.
Reisen til Arles var slett ikke lang, akkurat nok til at jeg tilpasset meg elvens puls. Her nede mot vannspeilet tikket tiden av gårde med en annen hastighet enn oppe på land, som om vi befant oss nærmere jordens indre og dermed – i følge Einsteins beregninger – hadde ørlite mer tid til disposisjon enn oppe på jordskorpen.
Utpå kvelden tonet det musikk ut fra restauranten i elvebåtens indre, gamle klassikere tilpasset den tilårskomne reisende (som – må det innrømmes – var i flertall ombord).
For elveprinsessen kan ikke sammenligne seg med sine lengre og mer omfangsrike frender i Karibia og Middelhavet. De lave og slanke fartøyene, bygget for de mange slusene og smale forbipasseringer, er strippet for vulgær luksus. Her er det heller ikke plass til overdådige bufféer.
