På Afrikas vestkyst ligger et lite land med en stor og dramatisk historie som ofte bobler opp til overflaten – gjerne når du minst venter det.
Veggen av mennesker ned mot Tanji-stranden tre mil vest for Gambias hovedstad Banjul virker ugjennomtrengelig. Det kjøpes og selges heftig hele veien fra den hullete hovedveien ned til havet i en øredøvende, fargesprakende kakofoni.
«Midt i denne operaen av menneskelig aktivitet skrider Ida Cham langsomt, men bestemt frem i all sin fargerike prakt mellom de enkle salgsbodene.»
I strandkanten losses det fisk på tradisjonelt vis fra de tungt lastede fiskebåtene. Senete, unge kvinner og menn løper barbeinte mellom dhowene og stranda, med store og små plastbøtter fylt til randen med fisk, som de bærer på hodene sine i et tilsynelatende evig pulserende, kaotisk system.
Midt i denne operaen av menneskelig aktivitet skrider Ida Cham langsomt, men bestemt frem i all sin fargerike prakt. Hun vet hva hun skal ha, og vurderer nøye hver grønnsak og hver fisk før hun bestemmer seg.
– Det er nesten alltid kvinnene som handler og forhandler, forklarer Ida idet hun velger seg ut en glinsende barrakuda som hun senere skal lære oss å tilberede.
– Gutta har ikke peiling!
TRANSPORT: ingen kan som afrikanske kvinner balansere hva det måtte være på hodet.
Kunnskap via magen
Med utdannelse fra blant annet Storbritannia gjorde Ida Cham stor suksess i Gambias reiseliv, inntil hun en dag valgte å gå sin egen vei. Da hadde hun i flere år invitert venner fra utlandet hjem til seg for å lage mat sammen med dem.
– De fortalte meg at det gjorde oppholdet langt mer interessant, forklarte hun da vi tilberedte maten under takskjegget ute på gårdsplassen hjemme hos henne.
De mange hyggelige tilbakemeldingene satte henne på ideen om å gjøre matvandringen og middagslagingen til et heltidsprosjekt.
På Tanji-markedet er hun et kjent syn, men det blir sjelden tid til småprat ut over prutingen. Alle de tusenvis av mennesker som sitter på huk og selger, som løper med fiskebøttene sine mellom havet og land, eller er ute etter å gjøre en god handel, er som små kogger i et finmasket maskineri som har holdt det gående slik siden tidenes morgen.
De har alle sin plass i det finmaskete spillet som utgjør det kjente Tanji-markedet.
Du kan ikke unngå å bli fascinert over intensiteten i det hele, i fargene, lukten og menneskene. For selv om de er konsentrerte og veldig inne i det de holder på med stop
per de gjerne opp for en prat – eller en uskyldig flørt.
– Det er helheten ved kokkekursene som folk finner fascinerende, sier Ida.
MATDRONNINGEN: Ida Cham er en sjarmerende dame, som både er god på mat og ikke minst kulturen den representerer.
LÆRER: Manlasi Sanyong er lærer for vel hundre elever i Juffure, Kunta Kintes landsby.
STERKE KVINNER: I den lille grenda Sowe Kunda er regjerer kvinnene.
Etter å ha fulgt med henne hjem går det ikke lang tid før hun er i gang med maten som tilberedes i gryter over åpen ild.
I forkant er vi tildelt ulike gjøremål. Noen skreller grønnsaker, andre rensker og stamper chilipepper.
– For meg er kulturutvekslingen det viktigste, å bli kjent med nye mennesker, og gjøre dem kjent med Gambia, understreker Ida, som gjør mesteparten av kokkejobben selv.
Tiden var over
For noen år siden fikk lille Gambia uforholdsmessig mye plass i internasjonale medier. Det skyldes landets tidligere president Yahya Jammeh, som nektet å gi fra seg makten han lovmessig hadde mistet i valget som ble avholdt før jul det året.
I flere uker holdt landets innbyggere pusten. Valgets seierherre dro i landflyktighet til nabolandet Senegal, der han ble sverget inn som Gambias nye leder. Fortsatt nektet Jammeh å innse at hans tid var over, inntil noen trolig hvisket ham noen alvorsord i øret. At de omkringliggende landene sendte militære styrker mot hovedstaden Banjul kan også ha medvirket til at Jammeh tok med seg sin enorme formue i privatflyet og stakk.
– Hans tid var over, som en av de lokale guidene forklarte med et hjertesukk – vel vitende om at nestemann i «førersetet» neppe ville endre noe særlig fra eller til for den menige mann eller kvinne.
FARGERIKT: Det er et yrende liv på Tanji-markedet på Atlanterhavskysten, der alt handler om fisk.
Jammeh dro til slutt ut av landet og tok med seg sine titalls milliarder av kroner, krystet ut av den lut fattige befolkningen – penger som burde gått til skoler, veier, helsevesen og annen offentlig infrastruktur som så sårt trenger det.
«Landets spesielle geografiske utforming har sin bakgrunn i den omfattende slavehandelen som i århundrer preget – og fortsatt preger – denne delen av det afrikanske kontinentet.»
Gambia har ingen industri å snakke om, og de inntektene som tilfaller staten – i hovedsak statsoverhodet – er hovedsakelig tatt direkte fra landets egne innbyggere. De tjener i snitt under ti kroner dagen.
Jubelen over Jammehs fall var med andre med et betydelig forbehold. For man vet hva man har, men ikke hva man får. Som så mange andre steder i Afrika er politikk i Gambia særdeles uforutsigbart – ofte ført langs etniske skillelinjer helt ukjent i vår del av verden.
BANJUL: Gambias hovedstad er relativt pregløs. Menneskene her er den store attraksjonen.
Ufattelige rikdommer
Gambia er det minste landet i fastlands-Afrika, og henter navnet sitt fra elven som bukter seg mot havet fra kontinentets indre. Landets spesielle geografiske utforming har sin bakgrunn i den omfattende slavehandelen som i århundrer preget – og fortsatt preger – denne delen av det afrikanske kontinentet.
De første nedskrevne historiene om folkene her var det arabiske handelsmenn og lærde som sto for. På 900-tallet var de allerede godt etablert med handelsruter over Sahara, og handlet særlig i slaver, gull og elfenben. Førstnevnte hadde med andre lange tradisjoner her lenge før den hvite mann kom og gjorde denne handelen enda mer profitabel.
Gambia var en gang del av det mektige og etter hvert styrtrike maliske imperiet – det største og mest innflytelsesrike i Vest-Afrika helt frem til 1500-tallet. Maliriket bragte med seg islam til denne delen av verden, et livssyn som også bidro med utdannelse, teknologi og kunnskap.
For langs de arabiske handelsrutene fulgte også skriftlærde og opplyste statsmenn.
På den tiden hadde ikke europeerne tilgang her. Handelen var forbeholdt muslimer, og det var ikke før europeerne hadde utviklet god nok teknologi til å seile hit at de ble en faktor å regne med.
Over flere hundre år utviklet det seg med andre ord en rik og sammensatt kultur i Vest-Afrika, der Malirikets hovedstad Timbuktu var dreiepunktet. Her – i et politisk, religiøst og økonomisk veikryss, mellom savannens jordbrukere og ørkenens nomader – blandet tuaregene seg med maurere, fulanier, jøder og arabere i et overdådig rikt kulturelt samkvem verden omtrent ikke hadde sett maken til.
Da kongen av Mali – Mansa Musa – i 1324 foretok en pilegrimsreise til Mekka hadde han eksempelvis på sin ferd over Sahara med seg 60 000 tjenere og slaver, og så mye gull at gullprisen i Kairo sank med over ti prosent i løpet av kongens opphold der.
Deler av denne rikdommen, både i penger og kultur, drysset utvilsomt også over de fjernere utpostene i imperiet. Som Gambia.
Ut av imperiet
Det er en stund siden nå, for når du i dag vandrer rundt i den støvete hovedstaden Banjuls gater lurer man litt på hvor all rikdommen ble av. Men går du historien nøyere etter i sømmene er det ikke vanskelig å forstå at indre stridigheter etter Malirikets undergang, og påfølgende erobringer av griske koloninasjoner som Portugal og senere Storbritannia, kan ha spilt en avgjørende rolle i den utbredte armoden som senere utviklet seg og siden ikke har sluppet taket.
– Dagens innbyggere arvet et allerede korrupt system. Det har man enda ikke klart å riste av seg, som den pensjonerte briten Mervyn Baldwin forklarte meg noen dager senere.
Da var vi på vei opp Gambiaelven i hans lille elvecruisebåt Lady Lacerene.
Dagens grenser ble nemlig fastlagt etter en avtale mellom Storbritannia og Frankrike, to mektige nasjoner på den tiden som hadde for vane å dele hele kontinenter mellom seg.
«Det er vakkert og jomfruelig, som resten av Gambia – selv etter mer enn 50 år med turisme og vanstyre.»
Fra 1894 tilhørte Gambia det britiske imperiet, helt frem til også det gikk i oppløsning, med Gambia som et av de siste landene som fikk sin selvstendighet, i 1965.
– Vi ville hatt det bedre som en del av det britiske samveldet, som vår unge guide Mamou forsiktig antyder, men den tidligere presidenten ville det annerledes.
Jammeh tok landet sitt ut av det han kalte «den neo-kolonialistiske organisasjonen» fordi han mente den ikke var forenlig med Gambia som uavhengig nasjon. Angivelig skal imidlertid årsaken for å takke nei til fortsatt medlemskap og flere titalls millioner i årlig økonomisk støtte ha vært at Gambias president ble plassert i overkant langt unna dronningen under ett av samvelde-møtene.
Så tilfeldig – og med så store konsekvenser – kan «demokrati» i et land som Gambia utøves.
STERKE: Det er en styrke i menneskene i Gambia, som særlig kommer til uttrykk hos kvinnene.
Tro som forener
Dagens Gambia er avhengig av sin ensidige produksjon av peanøtter, og turisme. Det gjør landet svært sårbart økonomisk. Samtidig gir ikke innbyggerne inntrykk av å være misfornøyde med tilværelsen. I hvert fall ikke på overflaten. Snarere har jeg inntrykk at de stort sett lever opp til landets motto «Afrikas smilende kyst».
– Du når lenger med et godt smil, som Ida forklarer meg når hun etter et par timer serverer nasjonalretten domoda – fisk (eller kjøtt) i peanutsaus.
– I tillegg har vi religionen vår. Den holder landet vårt sammen.
Mamou samstemmer. Hver morgen før solen renner drar han til moskéen for å be. Han holder seg langt unna alkohol og gjør så godt han ellers kan med å overholde reglene for god religionsutøvelse.
– Gambia er et godt eksempel på hvordan religion har en forenende virkning på omgivelsene, forklarer han videre.
– Vi er så mange ulike stammer og folkegrupper – mandinka, wolluf, fula, jola og serahule – for å nevne noen. Som muslimer er vi forente.
Selv om Jammeh i 2015 erklærte Gambia som islamsk stat er religionsfrihet nedfelt i grunnloven, og lang og dyptgripende praksis legger godt til rette for fri religionsutøvelse.
– Tro er noe som forener oss som nasjon, også om du er kristen, mener Mamou, og det er ingenting i Gambia som minner om den bokstavtro og ofte perverterte tolkningen av koranen vi opplever andre steder.
– Vi er først og fremst et tolerant folkeferd, og det skyldes i hovedsak nettopp troen vår.
GUIDEN: Mamou jobber som guide – og radiovert. I et land som Gambia må du so regel ha flere ben å stå på.
Rik mann med jordgulv
Gambia er på vei inn i den grønne årstiden. Et par ganger om dagen dundrer regnet ned, men skurene varer ikke lenge. Vannet fra oven får regnskogen til å lyse neogrønn, også når vi dagen etter kjører på den humpete hovedveien langs Gambia-elvens sørlige bredd.
Det skifter fort, fra regn til tørke, men underlaget som masserer de slitne støtdemperne på bussen er ikke så ille som fryktet.
– Veien er blitt mye bedre, forsikrer Mamou meg om, og den alltid smilende sjåføren Adama nikker bekreftende.
Gambia har i underkant av to millioner mennesker. Mange bor i eller rundt hovedstaden Banjul og landets største by Serrekunda like ved. Deretter sprer de seg jevnt ut over langs nord- og sørbredden av Gambia-floden.
Som ellers i denne delen av verden er forskjellene mellom by og land enorme. Der byboerne har relativt enkel tilgang til strøm, vann og matvarer har livet på landsbygda mange steder knapt endret seg siden menneskene for tusenvis av år siden begynte å samle seg i små samfunn.
MARKEDET: På kjøttmarkedet i Banjul fordriver de eldre tiden med å løse verdensproblemene.
SKREDDER: På markedet i Banjul kan du få reparert klærne dine.
SMAKFULLT: Hos Sadie Sowe i Serrekunda får du hjemmelaget middag for under tieren.
RENSER FISK: Med barnet sitt på ryggen.
JUFFURE: I Kunta Kintehs landsby Juffure går livet fortsatt sin vante gang, også ved skolen der Manlasi Sanyong er lærer for vel hundre elever.
FORT: En ny generasjon etterkommere etter Kunta Kinteh lever på minnene av den brutale fortiden. Her på øya slavene i sin tid ble skipet ut fra.
BÅTFLIKKING: Ingen tvil om hvilken fotballklubb denne karen er tilhenger av.
JUNGELBAR: Utvalget i Janjanbureh Lodge.
KVELDSLYS: Utsikt fra Janjanbureh Lodge på Gambiaelven.
FLOTTE STRENDER: De aller fleste europeerne kommer til Gambia for å oppleve de vakre strendene.
KLASSE: Ngala Lodge er blant de bedre hotellene i Gambia.
FARGER: Det intense dagslyset vasker bort fargene. Trolig av den grunn elsker gambierne å kle seg fargesprakende.
ALBERT: Det kjente markedet i hjertet av Banjul er et fargerikt syn, og et fint sted å handle suvenirer.
Previous
Next
ETTERKOMMERNE: I Juffure leker barna som de trolig også gjorde den gang Kunta Kinte ble fraktet herfra en gang på 1700-tallet.
I den lille grenda Sowe Kunda ved landsbyen Njobe – som vi besøker et stykke ut på dagen – stiger støvskyen til værs når alle barna stormer minibussen vår. De voksne nærmer seg oss med forsiktighet, men idet den aldrende høvdingen Sara Sowe kommer oss i møte med et stort, tannløst – om enn noe sørgmodig – glis smelter alle forbehold under den intense sola.
– Velkommen, sier han via tolken og ber meg innstendig om å følge ham til hans enkle jordhytte på rundt ti kvadratmeter, med plass til to senger på jordgulvet. Den ene reservert han og kona, den andre foreholdt alle barna. Det skal være et titalls av dem, men noen har for lengst flyttet ut.
– Jeg er velsignet med mange barn ja, får han sagt, før resten av ordene drukner i barneskvalder på alle kanter, inntil han til slutt får slengt inn:
– Jeg er rik.
På floden
Til landets største ressurs å være er det merkelig stille på Gambiaelven. Når vi krysser den på vei til Janjanbureh Lodge på nordbredden – via MacCarthy Island – er det ikke én båt å se i noen retninger. Vi kan bare forestille oss trafikken den gang europeerne var her for å hente ut slaver i landets indre, men den «industrien» er nå bare et grufullt minne.
HØVDINGEN: Sara Sowe i den lille grenda Sowe Kunda har omtrent mistet tellingen på hvor mange barn han har.
Opp- og nedover langs elven er det ingen større virksomheter, bare et og annet gårdsbruk. Det meste av transporten derfra går langs veiene. Det forklarer at det hovedsakelig er kun fiskere som bruker elven kommersielt.
Mot kvelden er det stille på det buktende vannspeilet. Idyllen blir innimellom forstyrret av en og annen marekatt som svinger seg gjennom trekronene på jakt etter mat, men ellers er det bare klukkingen mot skroget på dhowen vi skal dra med neste dag som akkompagnerer dempete stemmer i det fjerne.
Så går den afrikanske natten i svart, som den gjør når solen går ned og det ikke er andre lyskilder i mils omkrets.
Dagen etter hører vi igjen de samme stemmene som kvelden før, nå mer stakkato og intens.
– Det ligger en militærleir på andre siden. De synger under sluttet orden, forklarer innehaversken.
Solen har vært oppe en stund, og den behagelige nattetemperaturen er erstattet av en intens, fuktig hete. Marekattene som holdt fred gjennom natten sover trolig fortsatt, for de har ikke vist seg siden mørket tvang dem tilbake inn i skogen bak oss.
Ute på elven har en liten kano med to mann oppi ankret opp i håp om å fange fisk. Innover elven er det ellers bare stille vann med ugjennomtrengelig jungel på begge sider. Det er vakkert og jomfruelig, som resten av Gambia – selv etter mer enn 50 år med turisme og vanstyre.
Den fryktelige handelen med mennesker er gjort til en sentral turistattraksjon i Gambia, mye takket være den amerikanske forfatteren Alex Haleys bok Røtter. Boken om Kunta Kinteh-familien ble en enorm internasjonal suksess, og besøkende kan nå dra opp elven til slaveøya og landsbyen Juffure hvor hovedpersonen Kunta sammen med tusenvis av andre slaver ble skipet ut fra.
Det er tankevekkende og interessant, ikke minst fordi den lukrative handelen med mennesker ga ringvirkninger helt opp til våre breddegrader.
Kokkelering hos Ida
Ida Cham (se hovedartikkel) inviterer folk hjem til seg for å lage mat, men først må du ut på markedet for å handle råvarer. Det er en strålende introduksjon til gambisk cuisine, men også til landets folk og kultur. Fargerike Ida er en god forteller, og fordi hun foretrekker små grupper får du god anledning til å bli kjent med både henne og alt det andre hun har å by på.
Eksotisk dyreliv
Den smilende kysten har et enormt fuglemangfold. Det skyldes ikke minst Gambiafloden og de mange sideelvene, der fugler og andre dyr trives veldig godt. Det skal finnes mer enn 500 ulike arter av eksotiske fugler, som gjør Gambia til et av de mest artsrike områdene i verden, og det legges veldig godt til rette for å dra inn i naturen og observere det hele.
Dra på markedet
Albert Market i hjertet av Banjul er blant landets store turistattraksjoner. Her får du kjøpt alt fra fine sølvsmykker til flotte, fargerike stoffer – og veldig mye annet.
Tanji-markedet er en annen interessant opplevelse (se hovedartikkel), selv om det kanskje ikke er all verden å handle her for europeere.
Prøv museet
Gambias nasjonalmuseum virker muligens noe puslete, rustikt og ikke minst slitent fra utsiden, men inneholder flere spennende samlinger som forteller interessante historier om landets fortid. Av kuriøse ting fra den nyere historien er kjolen til Miss Gambia 1984.
When and how to go
Reisen dit
Vi fløy med Brussels Airlinestil Banjul via Brussel. I tillegg arrangerer TUIog nå senest Apollo turer til Gambia.
For mer informasjon om Gambia, sjekk HER!
Good to know
Sov og spis godt
NASJONALRETTEN: Domoda.
Sov godt: Det er langt mellom de virkelig luksuriøse hotellene i Gambia. Ngala Lodge nord for landets største by Serrekunda ligger ved havet og holder god standard. Det samme gjelder Kombo Beach Hotelutenfor Banjul. Spis godt: Det finnes flere gode spisesteder langs turiststripa Senegambia i utkanten av Serrekunda. Restaurantene Ali Baba og 3 Chicks er to eksempler. I tillegg ligger mange av de best besøkte barene i denne delen av Serrekunda/Banjul. Ngala Lodgeserverer for øvrig utmerkete vestlige retter.
Skal du ha skikkelig billig og bra mat laget for de lokale er Sadie Sowes Kadie Kadie Restaurant i Kololi-distriktet i Serrekunda et must. Du betaler 10-15 kroner for en hovedrett, for eksempel domoda (kjøtt eller fisk i peanutsaus) i ulike varianter.
Updated 19/06/2024
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
