Kaaa-booom!
Midt i natten, i svevet mellom søvn og våken tilstand, klarer jeg for noen sekunder ikke å skille fantasi fra virkelighet. Det dundrer og braker utenfor hotellvinduet med voldsom kraft. De lyse, gjennomsiktige gardinene makter heller ikke å skjerme for lysglimtene utenfor, men bader rommet i et voldsomt, repeterende blitslys.
Blitzkrieg! tenker jeg, og kaver meg til overflaten, til bevissthet. Gradvis begynner det å demre: Vi har tidligere på dagen vandret gjennom Sevastopol, og ustanselig blitt minnet om den gamle marinebasens strategiske betydning, om Krimkrigen og Andre verdenskrig. Om da byen ble tilintetgjort i et apokalyptisk bomberegn, først av briter, franskmenn og tyrkere. Senere, i 1942, under en 250 dagers brutal tysk beleiring.
Hele byen er som et eneste stort krigsminnesmerke.
* * *
For i Sovjetunionen glemte man ikke sine helter, selv om de fleste av dem etter hvert ble dratt ned fra sine pidestaller. Hele den sovjetkommunistiske idé er bygget rundt en omfattende persondyrking. I Sevastopol troner Lenin fremdeles glattskurt på en høyde over byen, og foreløpig ser det ikke ut til at noen har tenkt å fjerne ham. For som hovedbase for Svartehavsflåten brakte det tidligere Sovjetunionen velstand til Sevastopol, en velstand synlig i de mange nyklassisistiske bygningene langs hovedgaten nab Nahkimova.
Ingen får anledning til å glemme den store Fedrelandskrigen. Det sørger fremdeles de utallige krigsmonumentene for – og et og annet tordenvær.
Ingen hverdagskost
Neste morgen har det voldsomme regnskyllet gjennom natten vasket byen ren. Luften er ikke lenger så dirrende het, men frisk med en ange av høst i seg, som forsvinner med sola som etter hvert bryter gjennom skylaget.
Dagen før ankom vi havnebyen med nattoget fra millionbyen Dnepropetrovsk, som i likhet med Sevastopol i mange år var lukket for omverdenen. Som sentrum for Sovjets utvikling av interkontinentale ballistiske raketter (ICBM), var Dnepropetrovsk stengt for alle uten tilknytningen til rakettprogrammet.
I dag produserer Europas største rakettfabrikk utstyr til romfartsindustrien, en konvertering landets tidligere president – Leonid Kuchma – som daværende direktør skal ha noe av æren for.
– Hva i all verden fører dere hit? spør Anna Klimkova når hun uoppfordret tar kontakt med oss for å sjekke opp hvem vi er. Vi sitter på en liten kafé ved jernbanestasjonen og forsøker å manne oss opp til å handle togbilletter.
– Ikke er dere tyskere, selv om språket ligner, fortsetter den høyreiste journaliststudenten, som venter på toget. Besøkende utenfra den tidligere sovjetblokken er ikke hverdagskost. Hit er det ingen som kommer, snarere omvendt. Engelsken hennes er god, hun er den første vi har vært i stand til å konversere med siden vi ankom Ukraina.
Neste offer
Å gjøre seg forstått i et land der forsvinnende få snakker engelsk er mildest talt en utfordring. Du får ingen hjelp fra omgivelsene. De kyrilliske skrifttegnene kunne like gjerne vært hieroglyfer – du må legge godviljen til (samt skaffe deg en parlør) for i det hele tatt komme noen vei.
Godvilje – og en god porsjon tålmodighet er bagasje du trenger mye av. Ukrainere er tålmodige og sindige mennesker, vant til prøvelser hinsides alt vi er vant med – egenskaper de har bruk for hele tiden. For eksempel når de skal kjøpe seg togbillett.
