Regnet høljer ned denne fredagen i den lille byen Spa, halvannen time med bil sørvestover fra Brussel. Slett ikke uvanlig, blir jeg forsikret om. Og svært viktig, skal jeg etter hvert lære. For uten de usedvanlig mange millimeterne med nedbør som hvert år faller ned over denne delen av Ardennene – et skog-, fjell- og myrområde sør i Belgia – hadde ikke det berømte kildevannet kommet til overflaten, og spa-kulturen som vi kjenner den kanskje aldri sett dagens lys.
– Skyene kommer derifra, forklarer Marie-Henriette Pironet og peker vestover på kartet, mot Frankrike og forbi.
Over havet i Biskayabukta samler nemlig fuktige skymasser seg og drives innover land helt til der vi står. Her ved foten av Ardennene stopper de opp, kjøles ned, og resultatet er det jeg nå har surklende i skoene.
En vestlending ville nok byttet skotøy, og ikke brydd seg så mye mer om det. Belgierne på sin side oppdaget at vannet som trengte ned i jordsmonnet etter en stund kom opp igjen, tilsynelatende like blankt og vått, men med et nytt innhold som skulle forandre egnen for alltid.
Frem til 1500-tallet var Spa en relativt ukjent liten landsby en god dagsreise eller to med hest og kjerre fra Brüssel, beliggende godt gjemt inne i et skogområde i Ardennene, der folket bodde spredt. I 1522 ble den første vitenskapelige teksten om den tsjekkiske Karlovy Vary-behandlingen publisert. Der ble en kur med varme bad og beriket kildevann anbefalt, noe som satte fokus på den lille belgiske landsbyen Spa.
For inne i skogene piplet det vann opp av grunnen fra flere hundre kilder, såkalte pouhons, vann som smakte så vondt at det måtte være godt for noe.
– Og det er det, bare se på meg, humrer Marie-Henriette, oppkalt etter Belgias andre dronning, Leopold IIs kone, som også var en stor tilhenger av det næringsrike kildevannet med helbredende egenskaper. Hun døde i Spa i 1902.
