Mannen tok et skritt til side, ingen vet helt hvorfor, men uken etter måtte han i begravelsen til kompisen. Han sto rett bak da skuddet gikk.

Det er en anelse skjelving i Bernard Berminghams raspende stemme. Selv etter alle turene til stedene der det mislykkede Påskeopprøret i 1916 fant sted blir han fortsatt beveget av tanken på alle dem som måtte bøte med livet. Den innledende anekdoten er én av mange små historier Bernard drar ut av ermet underveis på kjøreturen gjennom byen.

For anledningen har han på seg noen av de revolusjonæres attributter – en grønn militær filthatt og et magebelte i slitt lær, samt en rifle mellom hendene som for å understreke alvoret som utspant seg de skjellsettende seks dagene for vel hundre år siden.

– Tragedien var starten på løsrivelsen, fiaskoen ble en suksess. Til slutt, vel og merke, selv om det kostet dyrt, sier han som for å komme til hektene.

Irland ble uansett aldri det samme igjen.

Til siste mann

1916 Freedom Tour skjer i en gammel, utrangert skolebuss, i olivengrønne, militære farger, og på harde, ukomfortable seter. Bussreisen gjennom byen handler ikke bare om de dramatiske vårdagene i april for over hundre år siden, den er også en interessant introduksjon til Dublin by.

ENGASJERT: Historien om Påskeopprøret i 1916 blir levende takket være Bernard Berminghams engasjerte fremstilling av den.

At kjøreturen i seg selv er noe ukomfortabel glemmer vi fort, for det historiske lerretet Bernard spenner opp ispedd anekdoter som at «på et tidspunkt på St. Stephens Green (ikonisk park midt i byen) ble partene enige om en våpenhvile – for å fóre endene» gjør at man glemmer alt annet.

Opprøret – The Uprising – er som så mange av Irlands tragedier blitt en del av den nasjonale grunnsteinen, en hendelse som mye av den unge nasjonens identitet dreier rundt. Og som det er skrevet stor litteratur om. Du finner det over alt, i alt fra rocketekster og skuespill til fotballsanger. Irene velter seg i alle dramaene som har rammet dem. Samuel Beckett. Keats. U2. James Joyce. George Bernhard Shaw. Sinéad O’Connor. Thin Lizzy. Listen er uendelig. I all motgangen har kulturen i kjølvannet av den hatt et slags forsonende effekt, og skapt en identitet som forener folket –  på hjemmebane og alle dem som dro ut i verden.

Rett bortenfor Fitzwilliam Hotel der vi bor peker Mick Shivnan – sjåføren av skolebussen – opp mot en bygning der kulehullene fortsatt sitter.

– De merkene er som adelsmerker å regne, bemerker han.

De tause skuddsårene i murpussen er med årene blitt relikvier. Samtidig påpeker Bernard at opprøret i utgangspunktet var upopulært blant folk flest, opprørerne ble sterkt klandret for de mange sivile som døde underveis.

– Lite gikk som planlagt, fortsetter han og ber oss se dramaet for vårt indre øye.