VAKKERT SYN: Gondolene er vakre som skulpturer når de på kvelden ligger fortøyd ved inngangen til Canal Grande.
People & places
Eventyrenes by
NO
SHARE THIS ARTICLE
En gang var Venezia klodens mektigste og rikeste bystat. I dag er byen verdens flotteste og mest påkostede friluftsmuseum.
Renessansebyen Venezia ligger i vannskorpen og venter på slutten. Undergangens komme skyldes ikke de stadig høyere prisene, eller monsterbølgene av turister som hver dag flommer gjennom byens smug, kanaler og mektige plasser.
Venezia lever på lånt tid. Med tiden vil havet sluke byen. Selv om man i noen år ennå klarer å holde elementene i sjakk er skjebnen viss: De mektige palassene vil forsvinne i vannmassene, Markusplassen vil ligge på havets bunn, og innbyggerne vil måtte flykte tilbake til fastlandet, der de kom fra for mer enn 1500 år siden.
«Der Venezias skjønnhet ikke kan beskrives nøkternt blir fiksjonen et takknemlig hjelpemiddel.»
Men kanskje griper forsynet inn – slik Moses skilte Dødehavet for de flyktende ut av Egypt − og berger Venezia fra den uunngåelige katastrofen. For følger du dens døgnrytme virker det som om byens 60 000 innbyggere ikke enser naturkreftene som presser seg på. De fleste her lever nesten som om tiden stoppet opp en gang rundt 1295, året da eventyreren og handelsmannen Marco Polo vendte hjem fra sin episke reise i Det fjerne Østen, og for alvor plasserte Venezia i verdens bevissthet.
Mellom sagn og sannhet
Jeg vandrer gjennom smugene i Arsenale idet solen stiger opp over Lido di Venezia. Byen har så vidt våknet til liv. Borte er flokkene av turister. Gondolene ligger godt fortøyde og dekket til ved inngangen til Canal Grande, men vaporetta numero uno har for lengst begynt å gå sin faste melkerute mellom Lido vest i lagunen og byens sentralbanestasjon i Canal Grandes nordlige utløp.
Vaporettoene er Venezias vannbårne busser. De frakter deg over store deler av byen, selv om det meste kan nås til fots. Leiligheten jeg bor i tre-fire hundre meter øst for Markusplassen, ligger i et gammelt arbeiderstrøk, inntil det tidligere skipsverftet, men derfra er det kort gåavstand til det meste. Ut over det kan jeg velge å krysse hovedkanalen med en tranghetti (enkle gondoler), ta en vaporetto eller bruke en av broene.
Selv om jeg foretrekker å ta beina fatt, er det noe magisk med å følge vannveien så tidlig om morgenen, før byen har våknet skikkelig.
KUNSTBY: Venezias kjente kunstbiennale preger store deler av byen de dagene utstillingen pågår.
KARNEVAL: De fargerike maskene er en viktig del av Venezias kjente karneval, som har aner tilbake til 1162.
PAUSE: Det kan bli lange dager for gondol-førerne på Venezias mange kanaler.
«De beundret byens gamle magi og dens skjønnhet», skrev Italia-kjenneren Ernest Hemingway i boken «Across the river and into the trees». Handlingen utspiller seg hovedsakelig i Venezia etter Den store krigen, og en kald vinterdag ankommer hovedfiguren byen via Canal Grande.
«Byen som sto for hovedfinansieringen av renessansen hadde sine fangarmer over store deler av Europa.»
I boken trer Venezia frem fra vintertåken som innhyller byen som en forloren, gammelmodig, men også vakker kulisse. Og det er muligens slik med denne byen: Der Venezias skjønnhet ikke kan beskrives nøkternt, blir fiksjonen et takknemlig hjelpemiddel. Slik har samtidig mytene, romantikken og historiene hopet seg opp, visket ut skillet mellom sagn og sannhet, og gjort Venezia til eventyrenes by.
Den skipbrudne
La Serenissima (den opphøyde) viser seg fra sin beste side denne morgenen. Idet solen bryter horisonten blir de eventyrlige palassene på Canal Grandes vestbank lagt i et skarlagensrødt lys. Palazzo Giustinian, Palazzo Loredan, Palazzo Moro − tre av flere titalls palasser bygd langs kanalen – ligger som gedigne, forseggjorte bolverk for byen innenfor. De er tause tidsvitner for byens storslåtte fortid, som er tuftet på en kapitalistisk råskap verden knapt har sett maken til verken før eller siden.
«…Venezia, hvor alle er høflige og har gode manerer, er tøffere enn det meste», mente Hemingway i den samme boken.
Uten denne råskapen intet Venezia.
* * *
PRIVATE HJEM: Langs kanalene ligger de gamle private palassene som ble bygget den gang Venezia var verdens mektigste bystat.
Dagen før kanalturen besøkte jeg ett av de mange palassene, ikke langt fra Rialtobroen, som byen dreier rundt. Rett bak Campo S. Maria Formosa og kirken ved samme navn ligger det en noe unnselig bygning. Flere av byens palasser var bygget slik: Beskjedne utenpå, men storslåtte og overdådig innholdsrike inni. En liten bro leder over den smale kanalen, som tjente som adkomstvei til de palasslignende handelshusene langsetter den.
Palazzo Querini tilhørte Querini-familien i flere hundre år, men er i dag en stiftelse og bibliotek. Navnet har en kjent klang for en som kommer fra Nord-Norge med en viss kjennskap til historie.
Høsten 1431 seilte nemlig den italienske sjøfareren og kjøpmannen Pietro Querini fra Kreta mot Brügge i Flandern med et skip fullastet med kostbare varer. Frem til Brügge kom han aldri. Querinis skip forliste, og han og restene av mannskapet drev i ukevis ute i Atlanterhavet, lengre og lengre inn i «mørket og villskapen», som han berettet i sine memoarer.
5. januar 1432 gikk Querini og hans menn i land på en øy som lå i nærmest totalt mørke, «øde og fullstendig snødekt». Stedet var Røst helt ytterst i Lofoten-arkipelet. På mirakuløst vis hadde de overlevd den flere måneder lange ferden, og nå var de havnet ”i sivilisasjonens ytterste krets”.
Historien er velkjent i Nord-Norge, og det har avstedkommet mange myter om «Petter Kvirinius», historier som etter sigende fortsatt sirkulerer blant innbyggerne i Lofoten.
Querini reiste ut som en tander og skrøpelig kar, men kom hjem et år etter forliset som et mer robust og bedre menneske. Det primitive nord, der mennesker bodde i jordgammer, men var lykkelige i sin enkle kår, hadde muligens gitt renessansemennesket en dypere sannhet. At i livet handler det om noe mer enn jakt på ære og rikdom.
GETTO: Beskrivelsen som etter hvert snek seg inn som et verdensbegrep oppsto nettopp her, i sentrum av Venezia, der Schmuel (bildet) og andre medelever går på den lokale, jødiske skolen.
Querini på norsk
På Querinis tid dominerte Venezia store deler av Middelhavet. Bystaten var ikke bare en dominerende handelsmakt, et handelssenter mellom Vest-Europa og resten av verden, men etter seieren over Bysants i 1204 ble den også en betydelig militærmakt. Skipsverftet Arsenale der jeg bor kunne masseprodusere krigsskip. 16 000 mann var etter sigende i stand til å bygge ett skip om dagen. Ikke før Den industrielle revolusjonen mer enn 400 år senere skulle man oppleve noe lignende.
På Querinis tid seilte i tillegg mer enn 3000 venetianske handelsskip på verdenshavene. Slik skuffet de enorme pengesummer inn i statskassa, verdier som fortsatt lar seg avspeile i Venezias arkitektur. Inne i Querinis palass finnes det ikke så mange vitnesbyrd etter handelshusets velmaktsdager, men de ansatte i biblioteket stråler med sola når jeg spør etter litteratur som omhandler Pietros fantastiske reise.
− Momento, sier bibliotekaren, og viser meg en lang liste på datamaskinen.
Alle titlene er på latin eller italiensk, bortsett fra en bok helt nederst. «I paradisets første krets» står det. Den er forfatteren Helge A. Volds forbilledlige presentasjon av Querinis skrifter, og egne fabuleringer rundt den famøse reisen.
− Fantastico, forkynner mannen bak skranken, og hopper opp for hente boken, men jeg får kjapt fortalt den unge herren at den allerede er i min besittelse.
Querinis historie er like mye min som Venezias.
De små forskjellene
Byen som sto for hovedfinansieringen av renessansen hadde sine fangarmer over store deler av Europa. Den tiltrakk seg mennesker fra hele verden, men det var ikke alle som slapp innenfor. Jeg er på vei mot en gruppe som gjorde det, på helt bestemte vilkår.
MARKEDET: Fra seks om morgenen er det liv på det gamle markedet i Venezia like ved Rialto-broen, slik det har vært siden middelalderen.
Men først hopper jeg av vaporettoen ved Rialto-broen. Derfra spaserer jeg nordover langs vestsiden av kanalen, til jeg kommer til Peschería. Det berømte fiskemarkedet er i ferd med å våkne til liv. Få kunder har foreløpig funnet veien hit. Støynivået har med andre ord ikke nådd det kakofoniet som vanligvis bygger seg opp ut over dagen, når byens innbyggere strømmer til for å kjøpe fersk fisk, frukt, grønnsaker og skalldyr. Eller bare en blomsterkvast. Like mange kommer også bare for å slå av en prat, over de bugnende diskene eller over en kopp espresso på kaffebarene inntil.
Europas bymarkeder har noe allmenngyldig over seg. Om det er i franske Antibes, spanske Tarragona eller her i Venezia representerer markedene det uforanderlige. En referanse å orientere seg utifra, en forbindelse til fortiden.
I hundrevis av europeiske byer innenfor det tidligere romerriket settes markedene fremdeles opp på fordums forum romanum. Peschería i Venezia er et slikt sted. Å komme hit tidlig om morgenen er som en tidsvandring: Mennene som kjefter godmodig på hverandre. Ungguttene som legger ut fisk og grønnsaker i sirlige rekker for at de skal se mest mulig innbydende ut. Lekterne som laster av varer på kanalkanten. Menneskene som bivåner det hele, eller bare vandrer rundt og pludrer.
De innfødte her lever på mange måter som de alltid har gjort, løsrevet fra resten av Italia. De har sine egne ritualer, sine egne matretter og drikker. Selv proseccoen (italiensk musserende «sjampanje») serverer de på sitt vis, uten boblene.
LANDEMERKE: Basilica di Santa Maria della Salute er blant Venezias mest kjente landemerker, og ble påbegynt i 1630 i til ære for jomfru Maria i håp om få slutt på en omfattende pestepidemi i byen.
MARKUSPLASSEN: Venezias hjerte, der alle turistene på et eller annet tidspunkt havner.
MØTEPLASS: Markusplassen.
FORTØYD: Hver kveld fortøyes mange av gondolene i enden av Markusplassen, ved utløpet av Canal Grande.
KYSSENES BRO: Venezia er romantikernes lekegrind.
MYE TRAFIKK: Med alle menneskene som besøker den relativt lille storbyen er det ofte forbausende god plass om du bare kommer litt utenfor allfarvei.
PÅ BROEN: Kafeene rundt Rialto-broen er som regel fulle, men får du plass er utsikten over kanalen utsøkt ikke minst når solen går ned.
MIDTPUNKT: Rialto er den meste av Venezias nesten broer, som forbinder 117 små og store øyer.
KAFELIV: Det finnes mange fine og lune spisesteder i smugene rundt de store piazzaene.
Previous
Next
RIK BY: I Musei Civici Venezia på Markusplassen får du et fenomenalt innblikk i byens historie.
Det er summen av de små ting som gjør den store forskjellen. De monumentale omgivelsene preget av ulike tidsperioder og kulturer har vært omtrent uforandret i mer enn 500 år. Her er ingen biler, all motorisert ferdsel skjer med båt. Men det er i det lille glasset med ombra (hvit- eller rødvin), spritzen (halvt om halvt hvitvin og campari) og de mange forrettene (i stedet for én hovedrett) man merker forskjellen.
«Andemo bèver un ombra» (la oss ta en drink i skyggen), sier venetianerne. I Venezia har man gjort det å være annerledes til en kunstform. Men disse små detaljene har en lei tendens til å forsvinne i vrimmelen av utenforstående.
I gettoen
Ut over dagen, når turistene begynner å flomme gjennom gatene, er det derfor befriende å forflytte seg nordover. Venezia består av ulike sestiere – eller bydeler. Rialtobroen ligger i overgangen mellom San Marco og San Polo & Santa Croce, og etter en kruttsterk espresso ved pescheríaen tar en tranghetti meg over på den andre siden av kanalen. Disse mer enkle gondolene fungerer som små ferger over Canal Grande, og går i skyttel etter behov.
Sestiere Cannaregio var i flere hundre år det første møtet besøkende hadde med Venezia. De kom som regel med båt fra fastlandet, og manøvrerte seg videre innover i byen gjennom Cannaregio-kanalen. På 1800-tallet ble jernbanen strukket ut til øygruppen i lagunen for å imøtekomme behovet for den voksende industrien i Venezia. Det dro i sin tur i gang en sterk industrialisering av bydelen. Siden har Cannaregio gjennomgått en betydelig gentrifisering, og det er nå langt roligere her enn inne trengselen rundt Rialto og Markusplassen.
Målet mitt for dagen er et område midt i bydelen – Campo di Ghetto Nuovo. Byens jøder ble henvist til den «nye» gettoen i 1516. Som ellers i Europa ble jødene i Venezia «brennemerket» med godt synlige merker på klærne eller spesielle hodeplagg, men behandlingen de fikk her var relativt god sammenlignet med den de opplevde i mange andre land. Kanskje skyldes holdningen at venetianerne selv kom som flyktninger, en gang rundt år 400 f. Kr., da germanere jagde dem fra fastlandet ut til de ugjestmilde sandbankene i lagunen.
«I det øyeblikket er jeg 500 år tilbake i tid, og den drømmende følelsen av å oppholde seg i en parallell virkelighet forandrer seg ikke før jeg støter på hordene av turister i smugene i Dorsoduro.»
Frem til 1390 ble det støpt (gettato) jern i denne delen av byen, og da jødene ble omplassert hit ble ordet getto sittende. Betegnelsen skulle etter hvert komme til å omfatte alle boområder i Europa der jøder var konsentrert.
Venetianerne var praktiske mennesker, og så nytten av å ha jødene i byen. De var dyktige handelsmenn, men fikk i hovedsak bare drive som pengeutlånere (hvem husker ikke Shakespeares Kjøpmannen i Venedig og jøden Shylock?).
− Om det ikke er så mange igjen her i dag er det et livskraftig samfunn, forklarer Schmuel, som sitter utenfor en yeshiva (ortodoks jødisk skole) like ved en av de tre gjenværende synagogene i Venezia.
Vi befinner oss på den åpne plassen, som leder inn til boligområdet.
Det bor omtrent 450 jøder her i dag, men en gang var det så trangt at man måtte bygge i høyden. Å spre seg utover i byen var forbudt.
− Som følge av det fikk Venezia Europas første høyhus, sier Schmuel muntert og peker innover i et smug.
Inne i yeshivaen står to menn og husker karakteristisk mens de mumler sine bønner. I det øyeblikket er jeg 500 år tilbake i tid, og den drømmende følelsen av å oppholde seg i en parallell virkelighet forandrer seg ikke før jeg støter på hordene av turister i smugene i Dorsoduro.
De fleste kommer til Venezia for å ta inn over seg byens kulturelle og arkitektoniske fenomener. Markusplassen er den naturlig møteplassen. Rialtobroen er et annet midtpunkt besøkende graviterer mot.
De fleste kommer seg rundt til fots, men jeg anbefaler også å bruke vaporettoene, de vannbårne bussene, som går i kanalene rundt store deler av byen og ut til Lido. Her kan det lønne seg enten å kjøpe et månedskort eller investere i et Venice Card, som også gir gratis eller rabattert adgang til mange av byens hovedattraksjoner.
Lido-stranden kun femten minutter med båt fra Markusplassen er et fint avbrekk når været er strålende og du ønsker en dukkert.
When and how to go
Reisen dit
Normalt har både Norwegian, Ryanairog SAS flyvninger til Venezia. I selve byen kommer du deg runt til fots eller med de berømte vaporettoene.
ARSENALE: Et av strøkene i Venezia som de færreste av turistene kjenner til.
Bo godt: Vi leide en leilighetmidt i byen, som er særlig gunstig hvis man er flere. Slik kommer man også tettere på lokalbefolkningen. Fordi det kan være relativt dyrt å spise ute er det også greit å av og til å kunne lage sin egen mat.
Venezia har ellers en rekke botilbud, også herberger. Prisene går noe ned utenom sesongen, men hotellprisene er gjennomgående høye.
Spis godt:Venezia har sin egen tilnærming til mat. Selvsagt finnes det en rekke ristoranti, men mange av dem, særlig i turistområdene er alt for dyre i forhold til kvaliteten. Bacari er en blanding mellom en bar og et hurtigmatutsalg, og de finnes det mange av i byen. Dette er hyggelige treffsteder der du ofte treffer på lokalbefolkningen. Mater minner ofte om spanske tapas, med mange små forretter.
I tillegg til mat liker venetianerne å ta seg en drink eller tre. Spritz og ombra (se artikkel over) er to klassikere når man skal sosialisere alla veneziana.
Al Portego er et lite, men koselig sted, med mye god småmat, som herved anbefales.
Visste du at…
…Marco Polo sannsynligvis ble født på øya Korčula i Kroatia, som da lå under den venetianske bystaten?
…republikken Venezia varte i 1000 år, og på det største strakte seg over to verdensdeler?
…navnet Venezia stammer fra den indo-europeiske folkegruppen veneti, som hadde sitt eget språk og egne skrifttegn?
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
| 
| 
