Cuba frustrerer og irriterer, forbløffer og pirrer. Alle disse motsetningene drar deg tilbake – igjen og igjen
Få reisemål appellerer mer til utferdstrangen. Det har noe med bildet av Cuba vi ser for vårt indre øye før vi i det hele tatt har vært der: Musikken og dansen, den livsbejaende gleden midt i armoden.
TROFASTE: Fortsatt henger det store plakater av revolusjonsheltene rundt på Cubas mange møtesteder, som her i et sentralt veikryss i kystbyen Cienfuegos.
Landets brokete historie og den stadig pågående, nærmest irrasjonelle revolusjonen gjør oss tørste etter mer. I hvert fall gjorde det det med meg. Jo mer jeg leste, jo dypere inn i landet jeg reiste og jo mer jeg snakket med innbyggerne – jo større vokste fascinasjonen.
Fargene, luktene, forfallet – og de evig smilende menneskene. Cuba er så overveldende mye på én gang at etter et par uker der hadde jeg en følelse av kun å ha skrapt på overflaten.
Du reiser derifra sulten på mer…
Teateret i gatene
Det er noe med det umiddelbare, livene som leves i øyeblikket på Karibia størst øy. At morgendagen befinner seg langt der fremme et sted.
Allerede etter det første veikrysset i Havannas gamleby var sjåføren min Rogério i gang med hornet på bilen. Måten han forsøkte å få oppmerksomhet fra den frodig kvinnen på virket fullstendig upassende etter norske forhold, men tydeligvis helt innenfor på Cuba.
…spillet rundt kjønnsrollene bare en liten bit av Cubas uendelige, mangefasetterte og høyest fascinerende puslespill.
− Hun der er vant til oppmerksomhet, som fjærvekteren på vel halvannen meter over havet tørt kommenterte da han ble avvist på det mest bestemte.
Dog ikke uten et underfundig smil fra den fargerike, flanerende kvinnen.
Kurtisen mellom kjønnene stopper aldri opp. Her er flørting mer enn en livsstil, det er selvoppholdelse. Og det hersker mange myter om forholdet mellom kubanske kvinner og menn. Den fremste stereotypien er denne: Her er menn menn, og kvinnens plass er i hjemmet. Denne påstanden kan på overflaten virke sann, men den som graver dypere ned i kubansk kultur vil oppdage ulike nyanser som kan snu forestillingen på hodet.
Mannens identitet ligger i hans evne til å tiltrekke seg kvinner, og særlig andre enn sin kone. Rogério er ifølge ham selv godt gift, elsker sin fru og barna, og bygger stadig ut «redet» for den skarve lønna han skraper sammen som sjåfør. Han hegner om ekteskapet som det var en kronjuvel.
Likevel er han alltid på utkikk, og flørter uhemmet med kvinnene han møter på sin vei.
For utenforstående virker dette spillet rundt manns- og kvinnerollen på Cuba noe parodisk, men samtidig skaper det en elektrisitet mellom menneskene. For kvinnene er i høyeste grad med på «leken».
PORTRETT: Du må som regel gi en slant for å få tatt bilder som dette, i Viñales.
MALECON: Paradegaten langs stranda i Havanna er byens og Cubas mest kjente treffsteder.
SIGARMANN: Flere steder i Trinidad kan du få en innføring i sigarrulling.
Kubanske menn kler seg for eksempel ofte som om hver dag er en fest, og kvinnene gjør seg ditto til. Det er som de ubevisst iscenesetter et evig spill om hverandres gunst, et livets teater som utspiller seg over alt – i barene, på gata, på Malecon (Havannas lange strandpromenade), i landsbyene og langs veiene.
FORESTILLING: Et teaterensemble på landsbygda underveis til Trinidad gir en grafisk fremstilling av slavenes kår på Cuba.
Stående alene ute i kulden førte til store utfordringer,og en – for å si det mildt – omfattende utarming.
Det er dypt fascinerende, fordi det ikke legges bånd på denne sterke, felleskulturelle drivkraften det skaper i et samfunn som har så lite av alt det andre å tilby innbyggerne.
Samtidig er spillet rundt kjønnsrollene bare en liten bit av Cubas uendelige, mangefasetterte og høyest fascinerende puslespill.
Bilder på Cuba
Flere tiår på sparebluss merkes på de slitne bygningene, de hanglende bilene – og tilbudene i butikkene. Det politiske jerngrepet setter sitt preg på alt. Det ligger en patina av tristesse over det hele. Det er fascinerende, for man forbauses over livsgleden og den utbredte lojaliteten til et revolusjonært prosjekt som tidlig gikk i stå.
– Castroene har vært som overbeskyttende onkler, som en guide forsøkte å forklare meg, og la for dagen en mild kritikk av landets autoritære lederskap, og samtidig en kjærlighet til ideene bak.
Havanna er innfallsporten til Karibias største øy. Det er denne byen hele landet graviterer mot. Du merker det i gatene der livene leves. Flere generasjoner bor ofte kummerlig og trangt under samme tak, som gjør at folk trekker utendørs.
Vandrer du gatelangs i Havannas sentrale strøk er det som å tre inn en teateroppsetning, der sjansen er stor for at du blir tildelt en rolle.
– Hei mister, slå av en prat da vel? hørte jeg stadig vekk, og det var ikke bare for å prakke på meg noe unyttig krimskrams.
I Havannas sentrale strøk, oppetter El Templete eller langs Avenida Del Puerto og Obispo-gaten, kjørte jeg slalåm mellom Havannas enaktere: guttegjengen som i dyrisk iver slo baseballen mellom husveggene, forbi en jinetero (eskortepike) som høylytt energisk forhandlet med en forbipasserende turist.
Utenfor Paladar La Julia, i parallellgaten O’Reilly, kranglet innehaveren med veivende armer med en minst like oppbragt håndverker, som ifølge førstnevnte skal ha slurvet i jobben.
Det legges ikke bånd på noe. Alt er ute i det åpne. Stemmene dundret mellom husveggene, i et kakofoni som gradvis antok en slags rytme. Havannas puls er nettopp dette rå, ufiltrerte som utspilte seg rett foran øynene mine.
Det besynderlige er at etter kort tid oppløste de ulike «oppsetningene» seg, som om de beveget seg videre til neste scene.
Guttene forsvant inn en sidegate etter å ha fått kjeft av jineteroen, som blir forstyrret i sine forretninger. Håndverkeren bød til slutt oppdragsgiveren på en sigar, før de trakk inn i restaurantens indre med hver sin øl.
Sceneskiftene etterlot et øyeblikk eller to med dørgende stillhet. Bare klapringen av hestehover i det fjerne kunne så vidt høres, i tillegg til de dempede stemmene fra paret som satt tett inntil hverandre i halvskyggen innerst i La Julia. Hun en noe eldre, flott utseende tysk kvinne, han en langt yngre kubaner med ørebling, tettsittende, utvasket t-skjorte og tatoveringer.
Fascinasjonen er gjensidig, to kulturer på kollisjonskurs: Kubanernes utilslørte dyrking av det erotiske, mot europeerens rasjonalitet og norm for anstendighet.
TRINIDAD: Sykkelen er fortsatt et høyt skattet fremkomstmiddel på cuba.
Dårlig oppførsel
Det mellommenneskelige er bestandig, i motsetning til politikken vi forbinder med Cuba. Øya er Vestens parallell til Midtøsten, et politisk brennpunkt med fangarmer til våre breddegrader helt siden Fidel Castro inntok Havanna i 1959.
For mens landene rundt og i Europa fortsetter å diskuterer den pågående kubanske revolusjonen som et forrykt eksperiment er det overraskende hvor lojale innbyggerne fremdeles er til castroenes politiske prosjekt
– Mye er galt ved dagens system. Samtidig er vi veldig oppmerksomme på hvordan det var her under det forrige diktaturet, der amerikanerne trakk i trådene, som Rogério understreket.
– Slik vil vi ikke ha det igjen.
Med Sovjetunionens hjelp klarte Cuba seg noenlunde greit, tross amerikanernes stadige avvisninger, inntil Den kalde krigen opphørte, og øystaten var overlatt til seg selv. Stående alene ute i kulden førte det til store utfordringer,og en – for å si det mildt – omfattende utarming. Etter hvert måtte Cuba søke hjelp hos land som mest av alt ville peke nese til USA. Som Venezuela.
– USA oppførte seg svært dårlig helt fra begynnelsen. Landet dyttet oss i armene på Sovjet, noe som ikke var planen. Men vi gjorde det vi kunne for å overleve, som en kilde i det kubanske statsapparatet uttalte til nyhetsmagasinet Time da Obama-administrasjonen gjorde et forsøk på tilnærming.
USA hadde i lang tid fått med seg sine europeiske samarbeidspartnere i straffetiltakene mot Cuba. Blant disse var å avskjære landet fra lån i Verdensbanken.
Tøværet som har satt inn de seneste årene har fått selv de mest Castro-fiendtlige eksil-kubanerne i Florida til å øyne håp om en fredelig overgang, selv om de lenge var de mest innbitte og militante motstanderne av regimet.
– Den nærmest latterlige politiske situasjonen mellom Cuba og Vesten er det jo ingen som tror på lenger, det er jo en konstruksjon som for lengst har gått ut på dato, som Times kilde uttrykte det.
Nå frykter man i stedet at McDonalds og Pizza Hut skal gjøre det amerikanske politikere ikke klarte: Å omskape Cuba i sitt bilde.
REVOLUSJONEN: De revolusjonæres seier i 1959 – og Hemingway – fortsetter å prege det som skjer på øya.
Ansikt av lær
Men det blir ikke enkelt, for kubanerne har utviklet et solid kulturelt kompass, som særlig merkes utenfor Havanna. Mye av landets opprinnelige identitet kommer du tettere på andre steder. Som i Trinidad på øyas sørkyst.
Den billedskjønne byen kryper oppover en skråning, opp mot Plaza Mayor, der også treenighetskirken Iglesia Parroquial de la Santísima Trinidad ligger.
Hvis tiden i Havanna stoppet rundt 1959, gjorde den det her hundre år tidligere. Denne velbevarte, spanske kolonibyen, med sin originale brostein og pastellfargede hus, er bygget på rikdommen fra sukkerrør-plantasjene i den nærliggende Valle de Ingenious-dalen.
VARADERO: Ferieparadiset har noen av Karibias flotteste strender.
PÅ LANDET: På landsbygda, som her i Viñales, er tempoet noe lavere enn inne i byene.
NASJONALSPORT: Baseball er nasjonalsporten på Cuba, og toppligaen er nesten på nivå med den amerikanske. Kampene må likevel ofte spilles på høylys dag, fordi det er for dyrt å ha på stadionlyset på kveldstid.
ESEL: Fortsatt er firebeinte mye brukt som transportmiddel.
VIÑALES: I dette karakteristiske området dyrkes verdens beste sigarer.
TRINIDAD: Den klassiske arkitekturen i Trinidad er vernet av UNESCO.
SYKKELTUR: Luis Gonzales tar kundene med på mototsykkeltur fra sentrum av Havanna.
TIL FOTS: De fleste innbyggerne bruker beina for å komme seg rundt i Havanna.
MØTEPLASS: Når det er trangt om plassen er det mange som trekker mot Malecon.
GAMLE: det ruller fortsatt mer enn 50 000 av disse 50-tallsbilene på Cuba.
FORFALL: Det enorme José Martí-stadionetlangs Malecon er i sterkt forfall.
VETERANBIL: Manolo viser gjerne frem sin 1958-modell av Chevrolet Bel Air.
HESTEKARER: Midt på dagen blir det ofte for varmt å ta en tur i hest og kjerre i Trinidad.
FULL FART: Delings-økonomien kom til Cuba tidlig.
BIKERE: Denne gruppen av motorsykkel-kjørere har satt hverandre stevne i Remedios.
FARGERIK: Det smøres ofte tykt på med fargerike farger, som her i Remedios.
LEVER: Fortsatt hylles Castro.
DANS: Fremvisning av klassisk kubansk dans på torvet i Remedios.
LEVE REVOLUSJONEN: Mer enn 60 år senere er revolusjonen fortsatt levende.
FALMET SKJØNNHET: Det er mange av slike bygninger rundt på hele Cuba.
CHE: Mausoleet over den falne revolusjonshelten i Santa Clara.
Previous
Next
MUSIKK OVERALT: Du slipper sjelden unna musikkgleden på Cuba – en av øyas største attraksjoner.
Sammenlignet med Trinidad er det å vandre i Cienfuegos’ gater – noen mil nordvest for Trinidad – som å oppholde seg i et helt annet land, i en annen tid. Gatene er rene og stilige, kantet av store palasser prydet med detaljrik ornamentering og imponerende søyleganger. Byen er delt i to; sentrum med sin elegante Prado-promenade og Jose Martí-parken, og Punta Gorda, en landtunge som stikker som en kniv ut i havet rett sørover.
Lidenskap altså – denne røde tråden som alltid følger kubanernes gjøren og laden.
Langs den elegante hovedgaten Paseo del Prado, den lengste i sitt slag på Cuba, ligger det neo-klassisistiske bygninger på rekke i dag, de fleste gjort om til elegante casa particulares – som opprinnelig var private boliger, men som med årene i stadig flere tilfeller har blitt til lekre boutique-hoteller.
− Har jeg et favorittsted på Cuba må det være Cienfuegos, sier Rogério stille når vi cruiser nedover Paseo del Prado, forbi staselige bygninger som Los Pinitos og Palacio de la Música, og til slutt ender opp i eventyrslottet Palacio de Valle, bygget i en spansk-arabisk stil med ekko fra Granada, Sevilla og Venezia.
Her inne i den eklektisk utstyrte villaen er det som om revolusjonen aldri fant sted, og at tiden har stått stille siden sukker-baronene en gang for lenge, lenge siden rådde grunnen.
DANS: Cubanerne bruker enhver anledning til å by opp til dans.
Lidenskapen
Pinar del Rio-provinsen er Cubas beste – og dermed også verdens beste − område for dyrking av tobakk. I dettelanddistriktet vest for Havanna legges grunnlaget for de kjente habana-sigarene, dyrket frem av områdets vegueros (lokal benevnelse på tobakksarbeider).
− Det er kombinasjonen jordsmonn, klima og kubansk nøyaktighet som er nøkkelen til suksessen. Alt henger sammen. Det gjør at en ekte kubansk sigar ikke kan lages noe annet sted enn akkurat her, forklarer tobakksdyrkeren Victor Osmany.
Vi sitter i skyggen av en gammel låve, taktekket med tørkede banantreblader. Innenfor henger de verdifulle tobakks-bladene til tørk som tørrfisk på hjell, før de ekspederes nennsomt videre av sigarmakerne.
Vi har tatt landeveien fatt i en gammel Lada, en etterlatenskap etter russerne på 1980-tallet. Den holdes fortsatt sammen mye takket være kubansk oppfinnsomhet, evner utviklet over flere tiår i et land der reservedeler er noe man må lage selv.
Denne velutviklede forfinete og fingernemme evnen til improvisasjon kommer særlig til uttrykk i Cubas sigar-produksjon.
− Det finnes ikke maken, mener Victor.
Her i skyggen under takskjegget fyrer han opp en av sine selvrullede sigarer som han mener er de beste av de beste.
− Da får jeg dem akkurat slik jeg vil ha dem, forsikrer Victor meg, og legger med det for dagen lidenskapen og omtenksomheten knyttet til kubansk sigarproduksjon.
For som Victor og flere andre jeg snakker med i løpet av oppholdet i Viñales påpeker kommer du langt med de rette tobakk-bladene, men til syvende og sist handler den optimale kvaliteten om lidenskapen og stoltheten knyttet til sigaren. Magiene ligger der og finnes ifølge dem ikke i like stort monn noen andre steder enn på Cuba.
Lidenskap altså – denne røde tråden som alltid følger kubanernes gjøren og laden, om det gjelder musikk, krig, kjærlighet – eller sigarer. Det gjør et opphold her til en ekstraordinær opplevelse, som vil forandre din oppfatning av øya – og livet – for alltid.
Cuba lager verdens beste sigarer, og i denne delen av øya kommer du tett på de som lager dem. Besøk en av de mange sigarfabrikkene, for eksempel Francisco Donatién i Pinar del Rio. På noen av gårdene rundt produseres det også sigarer i mindre skala, og der er også prisene lavere, ofte helt nede i ¼ sammenlignet med de offisielle butikkene.
Hemingways fiskeparadis
Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway (bildet) kom til Cuba, ikke minst for å fange sverdfisk. Den lekre fiskebåten hans Pilar er i dag utstilt ved hjemmet hans utenfor Havanna, som i dag er et populært museum. Det er flere som tilbyr fisketurer på havet. En av dem er Toby Brocklehurst i selskapet InCloud9. Han kan også ordne sykkelturer og andre, kulturelle ekskursjoner.
Che-mausoleet i Santa Clara
Argentineren Ernesto «Che» Guevara ble selve symbolet på revolusjonen, opphøyet til helgen, og er i kraft av det ikoniske bildet tatt av revolusjonsfotografen Alberto Korda, en av verdens mest kjente personer. En gedigen skulptur med et mausoleum like ved er viet hans liv og levnet, vel verdt å få med seg også for dem som ikke bekjenner seg til hans ideer. I Santa Clara sto også det avgjørende slaget i den kubanske revolusjonen.
Utenfor allfarvei
Baracoa er en by utenfor allfarvei på nordøstkysten av øya som er kjent for sin behagelige, avslappede stemning. Det var her de første kolonistene gikk i land og etablerte Cubas første bosetting. Du finner både flotte strender og jomfruelig regnskog her, samt en befolkning som setter pris på besøk.
På eselryggen i fjellene
Skogene rundt de vakre Banaohøydene i Sancti Spíritus-provinsen er vernet av myndighetene. Selskapet EcoTur arrangerer eselturer rundt i området, med innlagt badetur i et av fossefallene. Turen avsluttes med et enkelt, smakfullt måltid. Deltakerne blir transportert inn i parken på modifiserte, russiske militærlastebiler.
El-sykkel i Havanna
Det tok tyskeren Martin Staub fire år å etablere sin elsykkel-operasjon Cubyke i Havanna. Det krevde blant annet at han giftet seg, men det ville han gjort uansett, hevder den trivelige entreprenøren. Syklene er spesiallaget i Tyskland. Det er i det hele tatt en strålende idé å rulle rundt i Havannas gater på en to-hjuling, og sammen med Martin kommer du deg i tillegg til mer ukjente deler av millionbyen.
When and how to go
Slik reiser du dit
Vi reiste med Air France via Paris. I tillegg har KLM/Air France direkteruter via Amsterdam. Reisearrangører som opererer på Cuba er blant andre Ving, Apollo, Star Tour og Oliven Reiser.
Good to know
Sov og spis godt
TRAVEL: Til tider er det flere hundre gamle amerikanske biler langs Malecon.
Sov godt:Hotel Presidente og Oberostar Riviera ligger begge i Havannas Vedado-distrikt er et fint alternativ, kun fem minutter i taxi fra gamlebyen. I Trinidad bodde vi på resorten Brisas Trinidad del Mar, i Varadero (Cubas fremste sol- og stranddestinasjon) på Arenas Doradas.
For å komme tettere på kubanerne anbefaler vi de såkalte casas particulares. Dette er små, private herberger som det finnes stadig flere av, både i byene og på landsbygda. I Trinidad er Hostal Remanso de Paz å anbefale, samt femstjerners Grand Hotel Trinidad.
Spis godt:I et land med mangel på det meste er det langt mellom de kulinariske høydepunktene. Fordelen er at det meste er organisk, produsert som det er på landsbygda. Kjøkkenet omtales som comida criolla (kreolsk mat). Det består gjerne av congrí, også kalt moros y cristianos, som er ris blandet med svarte bønner, samt kjøtt (gris og kylling) og salat (grønne bønner, agurk og kål). I tillegg hører også cassava ofte med.
I Trinidad anbefales det å prøve buffeten på Restaurant Plaza Mayor. På Bar Daiquiri oppholder noen av byens mer fargerike skikkelser seg, mens «alle» turistene er innom Canchanchara Bar for stedets klassiske cocktail.
Updated 12/01/2021
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.