En øy full av lidenskap

Kubanske menn kler seg for eksempel ofte som om hver dag er en fest, og kvinnene gjør seg ditto til. Det er som de ubevisst iscenesetter et evig spill om hverandres gunst, et livets teater som utspiller seg over alt – i barene, på gata, på Malecon (Havannas lange strandpromenade), i landsbyene og langs veiene.

Stående alene ute i kulden førte til store utfordringer,  og en – for å si det mildt – omfattende utarming.

Det er dypt fascinerende, fordi det ikke legges bånd på denne sterke, felleskulturelle drivkraften det skaper i et samfunn som har så lite av alt det andre å tilby innbyggerne.

Samtidig er spillet rundt kjønnsrollene bare en liten bit av Cubas uendelige, mangefasetterte og høyest fascinerende puslespill.

Bilder på Cuba

Flere tiår på sparebluss merkes på de slitne bygningene, de hanglende bilene – og tilbudene i butikkene. Det politiske jerngrepet setter sitt preg på alt. Det ligger en patina av tristesse over det hele. Det er fascinerende, for man forbauses over livsgleden og den utbredte lojaliteten til et revolusjonært prosjekt som tidlig gikk i stå.

– Castroene har vært som overbeskyttende onkler, som en guide forsøkte å forklare meg, og la for dagen en mild kritikk av landets autoritære lederskap, og samtidig en kjærlighet til ideene bak.

Havanna er innfallsporten til Karibias største øy. Det er denne byen hele landet graviterer mot. Du merker det i gatene der livene leves. Flere generasjoner bor ofte kummerlig og trangt under samme tak, som gjør at folk trekker utendørs.

Vandrer du gatelangs i Havannas sentrale strøk er det som å tre inn en teateroppsetning, der sjansen er stor for at du blir tildelt en rolle.

– Hei mister, slå av en prat da vel? hørte jeg stadig vekk, og det var ikke bare for å prakke på meg noe unyttig krimskrams.

I Havannas sentrale strøk, oppetter El Templete eller langs Avenida Del Puerto og Obispo-gaten, kjørte jeg slalåm mellom Havannas enaktere: guttegjengen som i dyrisk iver slo baseballen mellom husveggene, forbi en jinetero (eskortepike) som høylytt energisk forhandlet med en forbipasserende turist.

Utenfor Paladar La Julia, i parallellgaten O’Reilly, kranglet innehaveren med veivende armer med en minst like oppbragt håndverker, som ifølge førstnevnte skal ha slurvet i jobben.

Det legges ikke bånd på noe. Alt er ute i det åpne. Stemmene dundret mellom husveggene, i et kakofoni som gradvis antok en slags rytme. Havannas puls er nettopp dette rå, ufiltrerte som utspilte seg rett foran øynene mine.

Det besynderlige er at etter kort tid oppløste de ulike «oppsetningene» seg, som om de beveget seg videre til neste scene.

Guttene forsvant inn en sidegate etter å ha fått kjeft av jineteroen, som blir forstyrret i sine forretninger. Håndverkeren bød til slutt oppdragsgiveren på en sigar, før de trakk inn i restaurantens indre med hver sin øl.

Sceneskiftene etterlot et øyeblikk eller to med dørgende stillhet. Bare klapringen av hestehover i det fjerne kunne så vidt høres, i tillegg til de dempede stemmene fra paret som satt tett inntil hverandre i halvskyggen innerst i La Julia. Hun en noe eldre, flott utseende tysk kvinne, han en langt yngre kubaner med ørebling, tettsittende, utvasket t-skjorte og tatoveringer.

Fascinasjonen er gjensidig, to kulturer på kollisjonskurs: Kubanernes utilslørte dyrking av det erotiske, mot europeerens rasjonalitet og norm for anstendighet.

Dårlig oppførsel

Det mellommenneskelige er bestandig, i motsetning til politikken vi forbinder med Cuba. Øya er Vestens parallell til Midtøsten, et politisk brennpunkt med fangarmer til våre breddegrader helt siden Fidel Castro inntok Havanna i 1959.

For mens landene rundt og i Europa fortsetter å diskuterer den pågående kubanske revolusjonen som et forrykt eksperiment er det overraskende hvor lojale innbyggerne fremdeles er til castroenes politiske prosjekt

– Mye er galt ved dagens system. Samtidig er vi veldig oppmerksomme på hvordan det var her under det forrige diktaturet, der amerikanerne trakk i trådene, som Rogério understreket.

– Slik vil vi ikke ha det igjen.

Med Sovjetunionens hjelp klarte Cuba seg noenlunde greit, tross amerikanernes stadige avvisninger, inntil Den kalde krigen opphørte, og øystaten var overlatt til seg selv. Stående alene ute i kulden førte det til store utfordringer,  og en – for å si det mildt – omfattende utarming. Etter hvert måtte Cuba søke hjelp hos land som mest av alt ville peke nese til USA. Som Venezuela.

– USA oppførte seg svært dårlig helt fra begynnelsen. Landet dyttet oss i armene på Sovjet, noe som ikke var planen. Men vi gjorde det vi kunne for å overleve, som en kilde i det kubanske statsapparatet uttalte til nyhetsmagasinet Time da Obama-administrasjonen gjorde et forsøk på tilnærming.

USA hadde i lang tid fått med seg sine europeiske samarbeidspartnere i straffetiltakene mot Cuba. Blant disse var å avskjære landet fra lån i Verdensbanken.

Tøværet som har satt inn de seneste årene har fått selv de mest Castro-fiendtlige eksil-kubanerne i Florida til å øyne håp om en fredelig overgang, selv om de lenge var de mest innbitte og militante motstanderne av regimet.

– Den nærmest latterlige politiske situasjonen mellom Cuba og Vesten er det jo ingen som tror på lenger, det er jo en konstruksjon som for lengst har gått ut på dato, som Times kilde uttrykte det.

Nå frykter man i stedet at McDonalds og Pizza Hut skal gjøre det amerikanske politikere ikke klarte: Å omskape Cuba i sitt bilde.

Ansikt av lær

Men det blir ikke enkelt, for kubanerne har utviklet et solid kulturelt kompass, som særlig merkes utenfor Havanna. Mye av landets opprinnelige identitet kommer du tettere på andre steder. Som i Trinidad på øyas sørkyst.

Den billedskjønne byen kryper oppover en skråning, opp mot Plaza Mayor, der også treenighetskirken Iglesia Parroquial de la Santísima Trinidad ligger.

Hvis tiden i Havanna stoppet rundt 1959, gjorde den det her hundre år tidligere. Denne velbevarte, spanske kolonibyen, med sin originale brostein og pastellfargede hus, er bygget på rikdommen fra sukkerrør-plantasjene i den nærliggende Valle de Ingenious-dalen.