Det er vemod i kapteinens øyne når vi nærmer oss grensen. Det krystallklare vannet fosser om baugen. På dekk er vi et trettitalls mennesker som har fordrevet dagen under den sterke solen med bading og lite annet, og de færreste av oss har noen formening om spenningen som ligger i luften her mellom Sør- og Nord-Kypros, og som påvirker kapteinens sinnelag.
Kapteinens lengsel
I styrhuset står han med et blikk som flakker mellom land og åpent hav. Vi befinner oss etter hvert i farvannet inntil grensen til den tyrkiske delen av øya, like øst for bade- og partybyen Agya Napa, hvor den populære cruisekapteinen har basen sin. I det fjerne skimter jeg Famagusta, som i snart 50 år har vært rene spøkelsesbyen, og som i dag på sitt merkelige, dommedagsaktige vis tjener som reisemål for alle som interesserer seg for historie og den fastlåste konflikten mellom det gresk-kypriotiske sør og det tyrkiske nord.
Byen fremstår som et monument over menneskelig utilstrekkelighet, på det å ikke komme overens med sine naboer, til å ikke forbrødres på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer.
Konflikten mellom nord og sør er en gordisk knute som savner et sverd.
– Det er storpolitikken som holder landet delt. Det er ikke innbyggerne som bestemmer, men alle andre, som USA. Vi er som gisler i et geopolitisk spill, uten muligheten til å avgjøre vår egen skjebne, postulerer Marcos, og synger ut en lengsel etter en øy samlet under ett flagg.
Som en av 160 000 gresk-kypriotere flyktet kapteinen og familien vestover da Tyrkia invaderte øya i juni 1974. Livet ble aldri det samme for akademikeren, som etter hvert fant et levebrød som skipper på egen charterbåt. Hans svenske kone og barna har ofte vært med som mannskap – et klassisk familie-foretagende som så mye annet på øya. I mangelen på politisk fred og fordragelighet blir familien det sentrale, mellom-menneskelige holdepunktet for befolkningen, en ordning som gjennomsyrer det meste av det som skjer her.
