STILLERE: Området rundt sentrum av Saigon er som å befinne seg i stormens øye.
People & places
En opplevelse i Zen
NO
SHARE THIS ARTICLE
Ho Chi Minh-byen er en eventyrlig utfordring for sansene. Den første – og største av dem – er byens beryktede trafikkaos.
Med sine ti millioner mennesker er Saigon – som innbyggerne selv helst kaller den – den største byen i Vietnam og Indokina – området som omfatter fastlandsdelen av Sørøst-Asia. Den vokser med rekordfart. Snart befinner 20 millioner mennesker seg innenfor bygrensene. Det er som om hele landet graviterer mot Ho Chi Minh-byen.
Hva er den store attraksjonen?
Galskap satt i system
Ingenting kan forberede deg på møtet med trafikken i Ho Chi Minh-byens gater. For den uinnvidde kan det å krysse de brede avenyene virke jevngodt med en selvmordsaksjon.
Små og mellomstore motorsykler og scootere (det skal være mer enn tre millioner av dem) dominerer trafikkbildet. Xe om som de kalles på vietnamesisk brukes til å frakte alt fra mennesker og dyr til enorme laster som utfordrer både tyngdekraften og kjøretøyenes bæreevne.
I starten blir vi stående som paralyserte, over mengden av kjøretøyer, og deres beskaffenhet. Tre-fire mennesker på en liten xe om er mer regelen enn unntaket. Samtidig suser hver og en av dem av gårde som de var del av en større helhet. Som et unnselig, men samtidig viktig ledd i en kjede som drar dem med seg videre innover i trafikkmylderet.
Som om det er et system i kaoset.
Synet av trafikken er avskrekkende, men skal du forstå Ho Chi Minh-byen, innbyggerne og ikke minst trafikkens innebygde logikk er det viktig å stoppe opp og studere den mer inngående. For de titusenvis av kjøretøyer flyter forbausende lett av gårde, som en flod av kjøtt og blod, gummihjul, motorer og bagasje, mot et utløp et sted der fremme.
Med jevne mellomrom stopper strømmen opp for trafikklys. Det går ikke et rykk gjennom «elven» som er mest vanlig her på berget, men snarere forplanter oppholdet seg som en stille duvning bakover i rekkene. Det er en rytmeforståelse jeg ikke har opplevd tidligere, og som har en merkelig, beroligende effekt.
STILLETID: Inne i det travle Ben Thanh-markedet går det samtidig forbausende rolig for seg.
HO CHI MINH: Frihetskjemperen er fortsatt godt synlig i gatebildet i tidligere Saigon.
ALT MULIG: Det er trolig ikke den ting du ikke får kjøpt på Ben Thanh-markedet.
GATELIV: Som de fleste byene i Sørøst-Asia lever folk sine liv på gata.
Det åpenbarer seg med andre ord et mønster i galskapen. Vi observerer også en årvåkenhet og forståelse i kjøringen som overbeviser meg om å ta skrittet over gaten. Skal du komme frem til fots i Ho Chi Minh-byens gater har du ikke annet valg enn å krysse dem.
De 30 metrene over avenyen blir en makeløs opplevelse i zen. Ved å bevege meg forsiktig, ikke for sakte eller for fort, men akkurat passe, flyter trafikken rundt forbi oss som fossende vann forbi kampesteiner i elven.
Eller som Moses da han krysset Dødehavet.
Gjenforent
Trafikken i Ho Chi Minh-byen er et bilde på flere karaktertrekk i Vietnams befolkning. De skynder seg langsomt. Gjennom store deler av sin historie har vietnameserne vært stoiske og tatt tiden til hjelp. Slik kvittet de seg med sine herskere på tusentallet. Både kinesere og mongoler måtte strekke våpen for vietnamesernes list.
800 år senere, på midten av 1800-tallet, forsøkte Frankrike å kolonisere et land med mer enn tusen år lange tradisjoner, og lykkes i starten. Men geriljateknikk utviklet gjennom generasjoner for å bekjempe numerisk større og sterkere armeer slo i 1954 til slutt franskmennene på slagmarken. Amerikanerne overtok, og fikk som så mange før dem føling med vietnameserne stoiske besluttsomhet.
Fra den dagen amerikanerne bestemte seg for å vinne krigen på sine premisser hadde de tapt. Landet var da delt i to, med kommunistene i nord, som ville samle landet, og et Sør-Vietnam fullstendig i hendene på USA. Mer enn ti år og tre millioner tapte menneskeliv senere var det hele over, og Vietnam igjen samlet.
Det er mer enn 45 år siden nå, og vietnameserne har kommet seg videre. De ønsker forsoning og ta del i en stadig mer globalisert verden. Sårene virker langt på vei leget. Samtidig er krigen en viktig del av nasjonsbyggingen – og samfunnsforståelsen.
Midt i byen står for eksempel Gjenforeningspalasset som et gedigent minnesmerke over Vietnamkrigen. Det ble bygget i klassisk, monumental 60-tallsstil for å huse den sørvietnamesiske presidenten Dgo Dinh Diem, som ville vekk fra den gamle franske guvernørboligen han frem til da måtte avfinne seg med. Det holdt i snaut ti år. Som et monument over dårskap og feilslått politikk er det et viktig stoppested for både vietnamesere og besøkende fra Vesten.
Ingen uberørt
Utenfor palasset, på sokkel, står tre av stridsvognene som dundret gjennom stålgjerdet da seieren var et faktum. De siste amerikanerne hadde allerede stukket av og latt sørvietnameserne i stikken. Presidenten hadde tatt samme veien.
For dem som fremdeles minnes den ligger Vietnamkrigen som et slør over møtet med Ho Chi Minh-byen.
I parken som omkranser palasset stryker en eldre australier nostalgisk over det kalde metallet på den russiskbygde T54-tanksen.
– Joda, vi var her under krigen, for det meste nede i Mekong, men hadde dratt lenge før nederlaget var et faktum, sier Sean, som gjerne forteller om kameratskapet blant sine medsoldater, og en gjestfri og varm by også den gang.
– Vi var unge, og mente vi gjorde vår plikt, forklarer Sean forsiktig.
Vi lar politikken ligge og følger gruppen av lutryggete krigsveteraner gjennom de ulike rommene, som ser ut til å være forlatt av sine tidligere eiere like før vår ankomst.
For dem som fremdeles minnes den ligger Vietnamkrigen som et slør over møtet med Ho Chi Minh-byen. Men for å komme videre både for dem som deltok og oss andre som husker krigen er stoppet både her og på krigsmuseet like bortenfor viktig for å forstå fortid og nåtid. Det er i tillegg et vitnesbyrd over vietnamesisk stoisisme.
MINNESMERKER: Selv om innbyggerne ikke snakker så mye om det ligger minnene om krigen noen ganger helt oppe i dagen.
På overflaten kan denne innstillingen virke som en slags sjokkbehandling. For det museale møtet med den meningsløse krigen er brutalt. Særlig den grafiske fremstillingen av det sivile offer er virkningsfull og tankevekkende. De store plakatene som viser redselsfulle bilder av napalmbombing og kjemisk krigføring etterlater ingen uberørt. På samme tid er de nøkterne i all sin gru. Det er også de naivistiske, men enda mer kraftfulle barnetegningene. De viser hvordan tusenvis av landets yngste oppfattet det apokalyptiske marerittet da napalmbombene regnet over landet. De enkle strektegningene er på alle måter så virkningsfulle i sin fordømmelse av de voksnes uforståelige handlinger at du må ha et hjerte av stein om du ikke blir berørt.
Uskyldig verdighet
Vu Thi Anh Tuyet husker ikke noe av krigen, annet enn det hun er blitt fortalt.Som de fleste av dagens vietnamesere ble hun født etter 1975, da landet staket ut en ny kurs.
– Vi er ikke uvitende, men for at Vietnam skal komme seg videre nytter det ikke å dvele med fortiden, mener Vu, som til daglig har en PR-jobb ved et av byens største hoteller.
Ho Chi Minh-byen er en merkelig blanding av nytt og gammelt, fortid og nåtid, som både forvirrer og pirrer. Når vi passerer Notre Dame-kirken på vei mot Saigonelven fornemmer jeg kolonitidens aura. Men ikke langt unna ligger en av byens mange pagodaer, som trekker tråder enda lenger bak i tid, mens skyskraperne ved elven er det slående symbolet på Vietnams syvmilssteg mot en ny tid.
TRAVELT: Xe om er klassisk Saigon.
PÅ GATEN: En familie gjør klar kveldsmåltidet – utendørs.
SHOPPING: I sentrum av Ho Chi Minh-byen fris det til shopperne.
MUSEUM: Gjenforenings-palasset er i dag museum.
GAMMELT OG NYTT: Ho Chi Minh-byen er i stadig utvikling.
VERKSTED: Med alle motorsyklene i byen er det et lite verksted rundt hvert hjørne i byen.
KRIGSMINNE: Museet i hjertet av byen er et must for alle som besøker den.
KRIGENS GRU: Det legges lite imellom i fremstillingen av krigens voldsomheter, helt tilbake til den franske kolonitiden.
USA: Det finnes en rekke etterlatenskaper etter amerikanerne i krigsminnemuseet.
FULLT OPP: Det er trangt mellom scooterne når vietnameserne skal noe sted i millionbyen.
GEDIGENT: Gjenforenings-museet ligger i det tidligere presidentpalasset.
RUSSISK HJELP: Russiske tanks på utstilling utenfor gjenforeningsmuseet.
ELEGANT: Det virker som beboerne akkurat dro.
PASSET PÅ: Helt til det siste var amerikanerne parate utenfor presidentpalasset.
I UTVIKLING: Gammelt og nytt i skjønn forening.
HANDLEGATA: Mange vestlige merkevarer har funnet veien til sentrumsgatene i Ho Chi Minh-byen.
VED ELVEN: Parken ved Saigonelven, som i sin ga byen sitt navn.
Previous
Next
FORFATTEREN: Fortsatt reiser mange til Ho Chi Minh-byen i den britiske forfatteren Graham Greenes fotspor.
– Saigon har alt hjertet mitt begjærer, sukket den desillusjonerte journalisten Fowler i den legendariske boken Den stillferdige amerikaner der han satt ved sitt faste kafebord utenfor Hotel Continentali Rue Catinat (nå Dong Khoi) og skuet ut over det yrende folkelivet.
Hans tanker gikk til elskerinnen Phuong, og det Vietnam hun representerte: Uskyldig verdighet, rotfestet i landets dyder, som igjen er tuftet på buddhistiske verdier. Men det handlet også om oppdrift og opportunisme. Vinduet mot Vestens rikdommer og eksesser var ugjenkallelig åpnet av de franske kolonistene, senere pervertert av amerikansk populærkultur, og vietnameserne ville inn. På sin måte, vel og merke.
Deretter ble Fowler rykket tilbake til virkeligheten av en bombe som eksploderte rett utenfor. Fowler ser hvordan det gryende amerikanske engasjementet vil påføre innbyggerne lidelser, og sliter med sin samvittighet, mellom sin kjærlighet til Phuong – som et bilde på Vietnam – og sin uavhengighet som journalist.
CONTINENTAL: Slik så hotellet ut på Greenes tid i byen, rundt 1955.
Fowler følger hjertet og samvittigheten, og bryter dermed med sine journalistiske prinsipper, men – som hans assistent insisterende forklarer – slik bevarer sin menneskelighet.
Forfatteren Graham Greenes observasjonsevne viste seg langt på vei profetisk.
En smak av Mekong
I Greenes bok skjedde dette for mer enn 60 år siden. Som vi i dag kan erkjenne var det ingen soleklar seierherre, selv om Vietnam sto tilbake som et forent land. Continental står der ennå, litt mer glattskurt rett ved det vakre operahuset, tre-fire kvartaler fra Saigonelva og luksushotellet The Majestic, der den verdenskjente og velsituerte forfatteren selv bodde.
På elven flyter sampanene fremdeles som den gang, men de mitraljøse-bestykkede patruljebåtene er erstattet av enda raskere katamaraner, som tar deg med på sightseeing opp og ned langs elva, som flyter like langsomt som den gang.
Svinger du av Dong Khoi mot vest og følger Le Loi noen hundre meter kommer du til et av de morsomste stedene i Saigon. Ben Thanh-markedet er en befriende avsporing fra all krigshistorien like ved, og et must for den som vil komme tettere på innbyggerne, handle billig, eller smake seg gjennom noe av grøden som tilflyter byen fra Mekongdeltaet sørvest for byen.
BEFRIENDE: Ben Thanh-markedet er et strålende sted å oppholde seg for å komme tett på vietnameserne selv.
Du kan handle det meste på Ben Thanh, men best er det å spise seg gjennom de mange «gatekjøkkenene». Det er billig, godt, og du kan samtale med folk på en ubesværet måte, uten å behøve å forstå noe som helst.
–Good, yes? er det stort sett de kan si, men kroppsspråk, et smil og interesse er alt som skal til for å få en opplevelse som vil feste seg på minnet.
Bor du i sentrum (distrikt 1) er det meste i gåavstand, men taxi – både to- og firehjulinger – er svært billige. For å se de berømte tunellene, som nordvietnameserne gjemte seg i under Vietnamkrigen, må du bruke transport. Sjekk med hotellet hvem som arrangerer turer.
Dra til Phu Quoc
Øya kalt Dråpen i Andamanhavet er knapt en time med fly sør for Ho Chi Minh-byen. Her kan du slappa av på de mange strendene, padle i kajakk eller møte lokalbefolkningen i Duong Dong. Les om øya HER!
When and how to go
Dra til våren
Ho Chi Minh-byen har et tropisk klima, som består av en tørr sesong (november til april) og en våt sesong (mai – oktober). Samtidig kan du også dele Saigons vær inn i fire sesonger, men ikke som vår, sommer, høst og vinter. Her er det gjerne snakk om den varme årstiden, den veldig varme årstiden, den ekstremt varme årstiden, og den våte sesongen.
Reisen dit: Vi fløy med Thai Airways via Bangkok, men en rekke større flyselskaper har ruter til Ho Chi Minh-byen.
Spis godt: På Ben Than-markedet er det mye å velge i. Skal du har noe genuint vietnamesisk, og samtidig få med deg litt folkeliv, er Com GaDong Nguyen i distrikt 5 stedet. Temple Club i partygata Ton That Thiep er et litt finere alternativ. Lemon Grass er også god. For en som savner Skandinavia kan et besøk på den danske baren Storm P være hyggelig. Rex Hotels takbar er for øvrig et interessant sted for den som vil få med seg litt av stemningen fra krigens dager. Det samme gjelder Saigon Saigon Bar på Caravelle.
Bjørn Moholdt - Writer and photographer. He is restlessly traveling the world in search of inspiring stories that will nudge you as a traveller in the right, sustainable direction.
Galskap satt i system
| 
| 
