Alle byer har sin egen rytme. Du merker det i gatene, måten folk haster av gårde på, eller tar livet med ro. Du ser det i hvordan bilførerne med stivt blikk lener seg over rattet, eller hviler hodet på nakkestøtten og har all verdens tid.

«– Det ligger litt i ryggmargen på oss at dette måltidet – eller denne samtalen – kan være det siste vi gjør her i livet.»

Hvordan kelnerne tar seg tid til en prat, eller helst bare vil servere deg og jage videre til neste kunde.

I en by som Tel Aviv er signalene motstridende. Her kjører både kvinner og menn mellom lyskryssene med livet som innsats, om det er i store SUV-er eller på elektriske rullebrett.

Det går unna.

I barene eller på restaurantene derimot skrus tempoet ned. Kelnerne blir fort på fornavn, og det samme gjør de lokale gjestene. Ingenting ser ut til å haste over en skål med hummus eller en flaske av den lokale ølfavoritten Goldstar.

Årsaken til det henger muligens sammen med det Roman fra Haifa nevnte for meg der vi satt og lot tiden gå, dypt inne i Carmel-markedet i hjertet av storbyen:

– Det ligger litt i ryggmargen på oss at dette måltidet – eller denne samtalen – kan være det siste vi gjør her i livet.

Stemme som Sinatra

– Jeg ble født her og vokste opp i leiligheten over kafeen, sier Schlomo Cohen og prøver å få meg til å gå videre. I hvert fall virker det slik.

SINATRA: Den syngende kaffemakeren Schlomo Cohen imponerer med sin stemmeprakt.

Schlomo driver en liten kafé med tilhørende kaffebrenneri i en tverrgate til Ha-Carmel, som er hovedferdselsåren på markedet med samme navn. Det er fredag, og sabbaten nærmer seg.

Lokalet innbyr ikke noe særlig til besøk. Det er lite, og de hvite plaststolene er stablet sammen som om det er rett før stengetid. Noe motvillig går Schlomo med gyngende gange bak disken for å lage meg en tyrkisk kaffe – «sølevann» som israelerne gjerne omtaler den som.

– Du kan bare ta den med deg, koketterer Schlomo utfordrende, men jeg vil ikke gå. Til det er det noe underfundige gliset hans litt for oppmuntrende og selvmotsigende.

For han har noe på gang. Mens vi driver og sparrer sitter en pyntet venninne, med ny frisyre, røde briller med matchende neglelakk og bare venter på et signal. Når det kommer reiser hun seg, går bak disken og tar opp en mikrofon.

Da en akkompagnatør i skyggene bak i rommet sender ut de første pianotonene begynner damen å synge. En klassisk israelsk låt som får gjestene – tydeligvis venner av Schlomo – til å stemme i.

Verten selv nærmest bare mumler teksten til melodiene, og lar i stedet vennene føre an.

Etter et par låter takker hun av, og overlater mikrofonen til Schlomo. «Nå er det slutt», tenker jeg og gjør meg klar til å gå.