Det forsvunne Atlantis

Ved siden av ham sitter datterdatteren og nynner med. Hun venter på at mor skal komme og hente henne, og innimellom gir bestefar henne et ømt lite kyss på panna.

Jenta på rundt ti krymper seg litt forlegent under kjærtegnet, og jeg skimter et kort drag av melankoli passere i den eldre herremannens ellers bestemte øyne. Solen er på vei ned i havet rett utenfor, en ny dag svinner – og en smak av ungdomskilden kan kanskje gi den gamle ekstra tid. Eller bare ny kraft til å stå opp neste morgen og fortsette der han slapp i går?

– Du skulle prøve fisken, har ferske sardiner som jeg tror du vil like, sier han på gebrekkelig engelsk når han tar min bestilling. – Og et glass av husets vin. Det vil du ikke angre.

Og jeg gjør heller ikke det…

Livet er behagelig avslappet på denne tiden av året. Min indre klokke går litt saktere, selv om trafikken i gatene rundt meg av og til forteller noe annet. Bortsett fra portugiserne er det ingen andre i Europa som grisekjører mer enn grekerne – og til hva? Mange av dem ender likevel opp med å fordrive tiden på sin faste taverna eller en kafenion – de typiske, greske kafeene der du som regel bare påtreffer godt voksne menn, ofte over et kortspill og alltid med en rosenkrans klirrende i handa.

Bilen er likevel en nødvendighet om du skal få med deg noe mer enn de typiske turiststedene. Spesielt om du vil innover de mange grønne dalene, der appelsintrærne bugner av frukt i midten av april.

I den lille landsbyen Manoliopouli noen kilometer sør for Platanias ved Chania ligger det appelsiner strødd gatelangs. Det er nedfallsfrukt som ingen gidder plukke opp, for her stopper ikke frukten å falle til marken før trærne er tomme. Farmerne har sin fulle hyre med å få plukket alt i tide, og ingen merker at jeg napper til meg et par som henger ut over veien i innkjørselen til landsbyen. De er søte og saftige – smaken av norsk påske – ja det er sånn at du kjenner C-vitaminene gjøre sin umiddelbare virkning.

– Det er nok ikke uten grunn at de gamle her er så spreke, kommenterer en av de jeg påtreffer på min vei, Emmanuel Marinakis, når jeg kommenterer det tilsynelatende store overskuddet av eldre, vitale menn både i landsbyer som Manoliopouli og Chania.

– All den sunne maten har utvilsomt mye av æren.

For ikke å snakke om god drikke…

Fredelig idyll

Med sin plassering i Middelhavet har Kreta alltid vært omsvermet. Etter at den minoiske kulturen kollapset og slangen i form av mer krigerske kulturer inntok paradiset, har utallige erobrere satt sitt preg på øya.

I den idylliske havnebyen Chania er det spesielt påtakelig, særlig om du vandrer i de mange og trange smugene i gamlebyen, like innenfor den fargerike og trivelige havna.

Når solen skjærer ned i smuget morgenen etter besøket i Manoliopouli, og retter sitt skarpe søkelys på den koselige restauranten The Well of the Turk – Tyrkerbrønnen – i bydelen Splantzia. er det ikke de knallblå dør- og vinduskarmene jeg først legger merke til. Eller den liflige duften av grillete sardiner, de to minaretene over hustakene i motsatt retning eller alle kattene som smyger seg inntil husveggene, men et byggmessig utspring i tre, som klamrer seg til murveggen over meg.

Jeg har sett dønn like i Italia, og ved å konferere historien er det jo soleklart hvem som er ansvarlig for denne lille arkitektoniske tilsnikelsen, i et boligkvarter ikke ulikt det du finner i andre byer som maurerne satte sitt preg på.

Venetianerne fordrev nemlig de tidligere besitterne fra Genova ut av Kreta allerede i år 1210, og gjennom flere hundre år skapte de et ekstremt produktivt samfunn kulturelt og økonomisk. Balkongen er et av mange etterlatenskaper fra den tiden, selv om konstruksjonen både ser ny og velholdt ut. Sannsynligheten er derfor stor for at balkongen er satt opp mye senere, lenge etter at tyrkerne angrep Chania i 1645.

Angrepet på Chania kostet for øvrig tyrkerne mer enn 40 000 mann, og det tok ytterligere 20 år før Heraklion ble hærtatt. Men resten av øya kom under tyrkernes kontroll – med unntak av noen små enklaver der venetianerne fremdeles holdt stand.

– Er det ikke fredfullt her? blir jeg plutselig spurt av en kvinne som sitter under en baldakin og maler vakre blomstermotiver på et emaljert vaskefat. Irina er fra Moskva, og har funnet sitt lille paradis i smuget som i kontrast rommer så mye blodig historie. Kun en meningsutveksling mellom to naboer forstyrrer stillheten – ellers er det bare fuglekvitter som lager lyder.

– De smale smugene, duftene, fargene – alt opplevdes så sterkt. Jeg falt pladask, sier kvinnen og smiler. Jeg skjønner henne godt, særlig på en dag som denne der det føles som om vi har hele byen for oss selv.

Utvannet religion

– Hva som binder oss sammen? spør Marinakis meg tilbake når jeg senere på dagen forsøker å komme til bunns i kreternes sjel. Hva er egentlig en kreter, etter så stor påvirkning utenfra? Av tyrkere, italienere, jøder og grekere, for ikke å snakke arven etter kong Minos.

Han forteller den noe tragiske historien om de fire tyrkerne som for noen år siden kom til Kreta for å lansere sine bøker. De ba spesielt om å få gjøre det på den tidligere tyrkiske besittelsen i Middelhavet, frem til da uvisst av hvilken grunn.

– Hvorfor her? ble det derfor spurt under selve lanseringen. 

Da brøt en par av forfatterne ut i gråt og fortalte historien om besteforeldrene som ble fordrevet fra øya i 1923, som en del av overenskomsten mellom Hellas og Tyrkia. Det gikk en folkestrøm mellom de to landene på flere titalls tusen mennesker. Greske muslimer måtte av gårde til Tyrkia, mens gresk-ortodokse tyrkere havnet på Kreta.