Det er som om øynene i hodet på Donald O’Donaghue beveger seg uavhengig av hverandre. Som om det ene skanner landskapet der ute på jakt etter nye skrøner å fortelle, mens det andre er opptatt av den i øyeblikket.
Ingen kan fortelle historier som irene. Eller lage sanger og spille som dem, danse som dem, skrive vakker litteratur som dem. Kunst og kultur flyter i blodet deres, som om de er velsignet med det fra naturens side.
Donald er ikke noe unntak. Vi sitter i båten hans dypt inne i Killarney nasjonalpark i County Kerry, like sør for Dingle-halvøya. Her fikk de først mobildekning for tre år siden, strøm så sent som i 1976.
Åsene og skogene rundt oss er irrgrønne, nesten neon i fargen.
– Regndråpene her er noen ganger store som halvlitere med Guinness, sier han med overbevisning. Bikkja Charlie legger ørene bakover. Hunden har tydeligvis hørt denne historien en gang for mye.
Det ene øyet holder blikket mitt, det andre vandrer innover mot land. Et herlig smil brer seg sakte over ansiktet mens han hikster frem en smittende latter – som fortryllet av sin egen historie. Men selv for Donald er den omtrentlige omgangen med fakta for god til å være sann.
Men bare nesten…
Elefanter og alver
Dingle-halvøya er vakker som en irsk klisjé, sinnbildet den irske diasporaen alltid lengter tilbake til. Her finner du vidder, åser og små fjell, innsjøer og frådende hav på alle kanter. Flere filmer er spilt inn her (Ryans datter med Robert Mitchum, Mot nye horisonter med Tom Cruise), og området har fostret flere av landets mest kjære – om ikke kjente –poeter.
Den fungerer med andre ord utmerket som en introduksjon til et land som har det meste, men som lenge manglet alt.
– Frihet for eksempel, som en av pubvennene jeg fikk i Kilbeggan forklarte meg da vi stoppet langs veien mellom Dublin og Killarney. Lokalet lå i mørke, selv om solen skinte ute, og mannen satt og grublet for seg selv over en Guinness.
Det er snart hundre år siden Irland etter et blodig opprør skilte seg fra Storbritannia, og alle landets innbyggere endelig fikk sine demokratiske rettigheter. Frem til da hadde kolonimakten styrt øya med hard hånd, gjennom et føydalt system som blant annet ledet frem til den store sultkatastrofen på midten av 1800-tallet. Hungersnøden førte til at mer enn én million irer søkte lykken i USA. I forhold til folketallet var dette den desidert største immigrantgruppen i Den nye verden.
| 
