I skyggen av skyskraperne, på kaien i bydelen Tsim Sha Tsui på halvøya Kowloon, stiller hver morgen en liten og gråhåret skikkelse seg foran en gruppe mennesker. På engelsk med umiskjennelig kinesisk aksent, med en behagelig varm tone i stemmen, forklarer han hva som skal skje, og hva han vil at de fremmøtte skal gjøre. Et lyst, ensfarget silkeantrekk skjuler hans tynne, senete kropp.
– La alle andre tanker fare, og konsentrer deg om det du skal gjøre. Nullstill deg fullstendig, bare på den måten kommer du i den rette stemningen, forklarer William Ng. Kona Pandora drar i gang musikken på den medbrakte musikkmaskinen. Med lukkede øyne begynner William sine nøye innstuderte bevegelser, mykt og ledig, og sakte, sakte…
. . .
– Nå er det deres tur. Bare følg med, ikke stress. Det viktigste er å komme inn i rytmen – og stemningen, forklarer William sindig.
Forsiktig følger gruppen på rundt 30 kinesere og besøkende fra andre land med på bevegelsene, inntil de er fortrolig med Williams elegante kroppsføring, og ikke lenger føler seg keitete og utilpasse, men tvert imot oppildnete og inspirerte.
Etter en liten time med tai chi er vi alle klare til å utforske denne merkelige blindtarmen av en by.
To sider av samme sak
Hongkong er ingen by i tradisjonell forstand, men snarere en samling av større og mindre bosetninger, bundet sammen av en felles ideologi, samt et intrikat system av ferger, båter, broer og veier. Her har mer enn syv millioner mennesker klamret seg fast til ideen om å være sin egen lykkes smed. For hadde du en god idé, litt ekstra penger eller et brennende ønske om virkelig å gjøre det helt store, ja da var Hongkong – i det minste i teorien – byen du kunne gjøre det i.
Ideen om personlig lykke var muligens best markedsført av New York, men Hongkong representerte i enda større grad mulighetenes marked i en del av verden hvor det var mangelvare. For de aller fleste som trengte seg sammen her var dette den viktigste grunnen for å komme hit.
Om Kina får viljen sin kan den tiden snart være forbi.
