Vulkanfjellet Teide på Kanariøyenes mest befolkede øy Tenerife minner meg om hodet på en munk, glattbarbert med en tynn krans av hår rundt den svulmende issen. Kanskje er det tørsten som spiller meg et puss. Jeg merker at kreftene ikke lenger er hva de var da vi startet, men jeg har da vært på langt tøffere fjellturer før?
Muligens har det noe med den tørre luften å gjøre. Nesten alle griper etter vannflasken når guiden foran oss sier stopp og ber oss samles rundt henne. Jeg er altså ikke alene om å føle at vandreturen opp fra kjøreveien var tøffere enn jeg først hadde trodd.
– Litt akklimatisering må til, beroliger Nayra Sánches Garcia den blandete gruppen av eventyrere.
Toppen av fjellet virker uendelig langt unna.
Inn i rytmen
Teide er med sine 3718 meter Spanias høyeste fjell, og du kan som mange gjør kjøre med bil nesten helt opp. Mange velger imidlertid å gå eller sykle den lange veien til toppen, som regel i stekende sol.
For jo høyere opp du kommer, jo svalere blir det. I tidligere tider var det ikke uvanlig for lokalbefolkningen å søke seg opp i høyden, både på grunn av varmen, men sannsynligvis like mye for å gjemme seg unna. For lenge før feriefolket kom var Kanariøyene en yndet mellomstasjon for europeiske slavehandlere.
“Jeg er altså ikke alene om å føle at vandreturen opp fra kjøreveien var tøffere enn jeg først hadde trodd.”
– Men først måtte de nye herskerne gjøre øyene til sine, forklarer Nayra når vi er tilbake på stien av hardstampet lava. Landskapet rundt oss er som en naturens skulpturpark. Teides mange utbrudd, det siste i 1909, har skapt nakne formasjoner av lavastein i uendelige variasjoner, som legger en ekstra dimensjon til vandringer i nasjonalparken.
Før spanjolene la øyene under seg fra begynnelsen av 1400-tallet bodde Los Guanches her – et folkeslag som ingen helt vet hvor stammer fra. Los Guanches holdt lenge stand mot den spanske kronen, inntil overmakten ble for stor. De siste som ga seg holdt til nettopp her på Tenerife, hundre år etter den første invasjonsbølgen.
– Det merkelige med de første innbyggerne er at man ikke helt vet når og hvordan de havnet her, sier Nayra.
– Man har ikke funnet noen bevis for at de brukte havgående båter, noe som har forundret arkeologene stort. Jeg tror ikke den yrkesgruppen setter særlig pris på slike løse tråder.
Nayra snakker på inn- og utpust. Vi andre har i grunnen nok med å holde følge, selv om turen langs den støvete stien i seg selv ikke er noen stor utfordring. Dørstokkmila fra solsenga var den største utfordringen.
Vi har kommet inn i rytmen nå.
| 
