Du har sikkert sett dem – de envise som i stedet for å ta heisen heller stamper oppover skibakkene for egen maskin. Noen mistenker dem kanskje for å ikke ha råd til heiskort, men det er som regel langt unna sannheten.
For dem er veien opp like viktig som veien ned.
To i én
Det føltes ikke helt slik i starten, der vi karet oss oppover fra riksveien noen kilometer nordvest for Beitostølen. Vårsolen hadde tatt så hardt i denne maidagen at vi måtte gå til fots de første hundre meterne. Noen kilometer bortenfor oss – i le av den ikoniske fjelltoppen Bitihorn – var det snø nok, men frem til vi kom dit måtte vi sikksakke mellom de mange blottlagte gresstuene.
Topptur – eller randonnée som noen feinschmeckere velger å kalle det – er en gammel skitradisjon. Den gang vi var unge og ikke visste bedre måtte vi riktignok ta alpinskiene på nakken og klarte til fots opp bakkene, men prinsippet og målsettingen var den samme: å nå frem til steder bortenfor de preparerte løypene, til grom og jomfruelig puddersnø.
Dagens spesialiserte toppturski er konstruert slik at du kan løsne helbindingen når du skal gå bort- eller oppover bakkene. Når det blir bratt kan du i tillegg legge en fell under skisålen laget etter fiskeskinn-prinsippet, som gjør at du kan klatre omtrent rett opp uten å skli bakover.
Det krever en viss modifisering av de klassiske alpinskiene. Topptur-skoene kan i tillegg bøyes fremover. De er for øvrig som vanlige alpinstøvler stive i hælen, og kan festes flatt til skien når det er klart for å kjøre ned bakkene.
– Slik blir det to turer – og to opplevelser – i én, forklarer min skikompis Jarle entusiastisk.
Vi er på vei skrått oppover baksiden av Bitihorn og jeg synes å merke at han er mindre snakkesalig enn ellers.
– Vi har god tid, forsikrer jeg han om der jeg jager bak og prøver å holde følge.
Turen opp skal jo ifølge ham være halve opplevelsen.
Vi slakker litt av på tempoet. Det er ikke en sky på himmelen, og utsikten under oss og videre innover Jotunheimen, forbi innsjøen Bygdin er spektakulær. Fortsatt er det stort sett snø så langt vi kan se innover, men de bare flekkene blir stadig flere.
Vi er i midten av mai og solen har for alvor begynt å ta tak.
Inn i rytmen
Beitostølen og fjellandskapet ovenfor er et av Europas mest snøsikre områder, men selv her oppe på vel 1300 meter over havet er naturen i ferd med å skifte ham.
Det fine med toppturer er at du ikke er avhengig av snø hele veien opp. Også når det blir bratt nok velger mange å feste skiene til ryggsekken og klatre videre oppover i høyden, men det slipper vi.
Etter litt sjokolade og en skvett varm drikke tar vi skiene fatt igjen. Vi skrår oppover, fortsatt under toppen av Bitihorn (1607 moh) og går målbevisst i sikksakk langs fjellsiden.
Den er relativt slak såpass langt nede og vi skal ikke helt opp.
Vi har funnet rytmen nå, er ikke for ivrige, men går heller ikke for sakte. Det gjelder å holde momentet oppe, særlig når helningen blir brattere.
– Der, sier Jarle og peker med skistaven til en liten avsats fire-fem hundre meter på skrått overfor oss.
Det tar oss ti-femten minutter, vi peser litt mer nå, ivrig etter å komme oss i posisjon for nedfarten. Under oss fra avsatsen brer en slak u-formet bakke seg utover, jomfruelig i alt det kritthvite – ispedd funklende iskrystaller. Det er smeltet snø som har frosset til diamanter i skyggen av fjellet.
– Du først, insisterer min følgesvenn og jeg er ikke vanskelig å be. Snøen er litt fuktig og kornet, men ikke verre enn at jeg fort kommer inn i rytmen.
Halve moroa blir kort, som en salutt sammenlignet med den lange transportetappen.
– Det frister med en tur til, sier Jarle idet han når meg igjen i bunnen av bakken, men dagen er på hell.
– Snøen holder til i morgen også, forsikrer han meg.
Turen tilbake til riksveien føles dermed ikke fullt så lang. ©
Andre topptur-alternativer
Fra bredden av innsjøen Bygdin (veiforbindelse helt frem) kan du vandre innover mot Synshorn og Mefjell, og bestige ett av de to, eller begge om du har tid og krefter til det.
Fra Valdresflya ved Rasletind har du et hundre-talls fjelltopper å velge mellom.
For mer informasjon om turer, kontakt Beito Aktiv.
Gaustatoppen i Telemark er ellers et fint og ikke så veldig krevende toppturmål. De som helst bare vil ta nedturen kan ta kabelbanen opp.
Sov godt: Herangtunet (SE EGEN SAK HER) lengre ned i dalen fra Beitostølen er verdt å sjekke ut, et helt spesielt nattleie med unike rom – og veldig god mat.
Grønolen Fjellgård satser i tillegg til gode rom og utmerket mat også på opplevelser i fjellet, blant annet via ferrata-turer i Synshorn.
Spis godt: I tillegg til de nevnte hotellene serveres det også god mat på Hytta Mat og Vinhus og Restaurant Heimatt i Beitostølen sentrum. Huset Steaks and Bones i samme bygd serverer kraftkost.
