| 
De fleste som besøker Praha beveger seg i gatene mellom Karlsbroen og promenadegaten der attraksjonene Väclav-plassen og Wenceslass-statuen ligger.
Det er lett å forstå, men i normale tider er det i overkant folksomt der, og det finnes så mange andre fine og spennende bystrøk å besøk.
Et av dem er Vinohrady.
Del av Praha
På avstand fra Karlsbroen har du sikkert sett TV-tårnet ruve over bydelen, som kan sammenlignes med Oslos Frogner. Navnet har sammenheng med det som en gang preget de rullende åsene her – vinranker så langt øyet kunne se.
Vinmarkene lå her til langt inn på 1800-tallet, da Vinohrady gradvis ble gjort om til blomsterparker og etterhvert også bosted for Prahas mer velsituerte. På den tiden var ikke bydelen en gang en del av Praha. Så sent som i 1879 fikk Královské Vinohrady bystatus, men det varte bare frem til 1922, da den ble en del av Stor-Praha.
Bydelens historie har med andre ord flere fellestrekk med nevnte Frogner.
Spiren sådd
Navnet El Camino (veien) minner om en litt annen verden enn den vi forbinder med Den tsjekkiske republikk. Det er intensjonen til innehaveren David Böhm.
Han startet sin gastronomiske karriere på Hotel Bohemia i spabyen Mariánské Lázně (Marienbad) nordvest i Tsjekkia, på grensen til Tyskland. Etter en tiårs periode der dro han videre til Nord-Italia og deretter til England, og det var der han kom i kontakt med det spanske kjøkken, som snudde opp ned på hans forestillinger om hva god mat – og et godt måltid – kan være.
I sine nye spanske venners lune favn i Storbritannia, og ikke minst etter flere besøk til deres hjemland, ble spiren til El Camino sådd. I det nordvestlige hjørnet av Spania ble han introdusert til det kjøkkenet som siden er blitt hans metiér og altoppslukende interesse.
Akkurat passe
På El Camino har Böhm – mye takket være stedets sjefskokk Michal Mathé – løftet det som opprinnelige var en enkelt snack til vinen til et nytt kulinarisk nivå. De klassiske spanske smårettene er knapt til å kjenne igjen, mye takket være nevnte Mathé, som har bakgrunn fra prisvinnende spisesteder som 108 Garage Restaurant og ikke minst Michelin-favoritten The Ledbury.
Tapasrettene serveres forløpende, med en introduksjon til hvert rett – gjerne av innehaveren selv.
– Det er da jeg «lever», forklarer David om bakgrunnen for denne interaksjonen med gjestene.
Underveis i en uanstrengt passer om maten forteller han hvor dådyret kommer fra, og vinen som følger med. Torsken til «porrusalda» er han noe usikker på hvor er fra («trolig Norge»), men potetene er kortreist.
I det hele tatt er det en opplevelse å få rettene servert med hans og kokkenes små kommentarer til.
Akkurat passe, til at også samtalen oss to som gjester imellom aldri blir forstyrret, snarere beriket.
En sann svir, og en gastronomisk opplevelse for historieboken. ©
