En tur på byen i Roma med Andreas Viestad ble litt for kort, i den grad at du i motsetning til hans siste ord i boken står tilbake sulten på mer.
Andreas Viestad er en våre mest profilerte matskribenter. Hans meritter som formidler strekker seg langt bortenfor Norges grenser – og det uten at han er utdannet som kokk. Han er bare så umåtelig, altoppslukende interessert i mat.
Filosoferer bredt
Men ikke bare selve det å spise. For Viestad handler det om historie, om matens rolle i våre liv, og hvordan den «har formet oss som mennesker og som kultur».
Trolig er det nettopp det at han IKKE er utdannet kokk som gjør han så umåtelig vitebegjærlig.
Denne oppriktige interessen for det å spise – det vil si måltidet og ikke bare maten – har nå resultert i en ny bok fra hans hånd. «Et måltid i Roma» er som et slags destillat av hans virke og tidligere bøker, med utgangspunkt i hans favorittrestaurant i Roma – La Carbonara (bilde øverst) på nordsiden av Campo de’ Fiori.
«La Carbonara er ikke Romas beste restaurant», innleder han, og setter straks tonen for bokens innhold. For et måltid handler ikke bare om selve maten, men hvem du omgås med, omgivelsene og restaurantens historie. Menneskene bak – alt som i sum utgjør det gode måltid.
Samtidig er ambisjonen å beskrive verdenshistorien gjennom dette måltidet på restauranten han kjenner så godt, og som får han til å filosofere så bredt omkring hvordan maten og jakten på den har formet oss som mennesker.
Det er veldig ambisiøst, men er det noen som kan klare det innenfor dette feltet må det jo være Viestad. Som matskribent og –propagandist har han alltid operert med et hovmesterblikk, og behandlet mat som fenomen på en slags distanse. I denne sammenheng fungerer boken til tider veldig bra.
Også fordi mannen skriver forbasket godt, noen ganger i den grad at du føler deg som hans bordkavaler.
Sulten på mer
La Carbonara blir spikeren i suppen, en slags premissleverandør for temaet han har valgt seg. Teksten flyter lett, noen ganger går det litt for fort, og blir for kort. Det sier litt om forfatterens evner som skrivende at jeg ønsker meg mer. Ikke nødvendigvis mer dybde, men flere sammenhenger, fabuleringer og sidesprang. For er det noe som fascinerer meg som reisejournalist, og som gir farge, tekstur og løft til reiseopplevelsene er det de gangene du går deg bort.
Alle blindgatene du uforvarent havnet i, eller bevisst oppsøkte. Spisestedet du tilfeldig kom over, der ekteparet som driver det har holdt på siden «tidenes morgen».
Det blir også interessant når Viestad trekker inn historiske hendelser vi kjenner, som oppdagelsen av Amerika. Men han utelater omtrent fullstendig at det var herfra tomaten kommer – den kanskje viktigste ingrediensen på italienernes matbord. Det blir som en antipasto – du hungrer etter mer.
At han bommer et par år på årstallet for Columbus’ «oppdagelse» burde for øvrig forlaget fikset.
I sum er «Et måltid i Roma» en fin – noen ganger fenomenal – fortelling om mat i et historisk perspektiv. En smule innvending er at den føles litt som en utvidet Dagbladet-reportasje, trolig fordi undertegnede trivdes så godt i Viestads selskap, og gjerne skulle vært med lenger enn til endestasjonen Gelateria del Teatro.
Jeg hadde definitivt vært med videre på den reisen.
PS: Pluss for en omfattende og velbegrunnet litteraturliste, samt restauranttips. ©
En måltid i Roma – Andreas Viestad
Kagge forlag
