På en bred hylle et stykke oppe i dalen ligger gården Sygard Grytting som en kulisse i et av våre folkeeventyr. Vi forventer nesten at en Asbjørnsen & Moes skikkelser skal tre frem fra under den lave døra i hovedhuset.

SJARMERENDE: Rommene på Sygard Grytting er preget av fordums nasjonalhelter og ditto interiør.

Kristin Lavransdatter kunne bodd her, men forfatteren og Nobelpris-vinneren Sigrid Undset lot henne heller overnatte hos munkene på nabogården Roaldstad.

I stedet for en Bør Børson-kopi er det en langt mer jordnær og hverdagslig kledd Stig Grytting som tar oss imot.

– Hadde det vært kongen som kom hadde det kanskje stilt seg litt annerledes, sier han på sin joviale gudbrandsdals-dialekt.

Stig er bevisst og synlig stolt over den tunge kulturarven han og familien holder i hevd. Historien ligger nemlig tommetykk i veggene i de 25 bygningene på gården i Sør-Fron. Forbindelsen nedover i kongerekken er bare en av dem.

Valg for livet

Det er nesten 30 år siden ekteparet Stig og Hilde Grytting overtok det som skal være landets eldste losji som fortsatt er i drift. For i middelalderen fant både kong Haakon Haakonsen og Magnus Lagabøte ly her for seg og sine hærmenn. På denne tiden søkte også pilegrimer på vei til Nidaros nattleie på Sygard Grytting, og mange gjør det fortsatt.

Ikke i munkekutt og vasstrukne lærsandaler riktignok. I dag kommer de hovedsakelig i tekniske frilufts-antrekk og med ergonomiske sekker på ryggen.

– Og Wenche Foss, skyter Stig inn, og forteller historien om da teaterdivaen («det må ha vært i 96») ringte fra Hamar for å høre om det var noe ledig for natten. Hun var Mor Åse i Peer Gynt-spelet lengre opp i Gudbrandsdalen og ønsket ly et sted bortenfor allfarvei. Svigermor ble tilkalt for å lage mat («stekt laks kjøpt på den lokale Kiwi-en»).

LEVENDE GÅRD: Man kan lese mye av gårdens historie gjennom verktøyene som har vært i bruk.

Hun ble fast gjest her oppe i mange år etter det.

– Da jeg arvet gården av min onkel må jeg innrømme at det var med blandete følelser. Vi måtte virkelig tenke igjennom det faktum at dette ville være et valg for livet, forklarer Stig.

Han er utdannet sivilingeniør i byggeteknikk, og kona Hilde ergoterapeut. Kanskje ikke yrker man direkte forbinder med gårds- og hotelldrift. Det ble derfor en fundamental endring i livene til dem begge da de bestemte seg for å bytte et hektisk byliv med en enda mer hektisk – men langt friere – tilværelse i Gudbrandsdalen.

– Tross de mange utfordringene overtakelsen innebar kunne vi nå vie tiden til oss selv, og til noe som sto vårt hjerte nært. Det har vi aldri angret på, sier Stig.

Krever oppfølging

Gården har vært i Grytting-slektens eie siden 1300-tallet, og drives med stor ærbødighet og respekt for fortiden.

– Hver krok, hver bygning og kulturlandskapet rundt er et resultat av slekters gang. Det gir en større perspektiver på tilværelsen, mener Hilde og Stig, som i tillegg til å være vertskap for besøkende som har kommet hit for overnatting og mat underveis også har oppfostret tre sønner.

– Det er en familiegård, som det alltid har vært, og da må alle trå til.

Målet da de flyttet tilbake til hjemtraktene i Gudbrandsdalen var å kombinere gårdsdriften med sine daværende yrker. Noe måtte imidlertid gi etter, og det gikk ikke lang tid før det ble gårdsdrift og turistnæring på heltid.

For da Lillehammer fikk tildelt OL i 1994 var ikke avgjørelsen vanskelig.

– Lillehammer-OL ble helt avgjørende for oss, og utgjorde en eventyrlig drahjelp da vi startet opp, sier Stig.

– Vi tenkte da at skulle vi gjøre noe og få ting på stell var muligheten her. Det var nå eller aldri.

Sygard Grytting med sin mer enn 700 år gammel historie som skysstasjon og pensjonat sang på siste verset. Det hadde stått tomt gjennom en generasjon da Stig som 17. generasjon fikk tilbudet om å overta.

– Selv om det er stor stas krever stedet konstant oppfølging, og arbeidet faller på oss, sier Hilde, som vi lærer senere på kvelden er en kløpper over grytene. Hovedretten er en utsøkt lammestek med råstoff fra egen gård.

Sønnen Amund er hjemme fra skolen i hovedstaden for å hjelpe til, i tillegg til å stå for underholdningen til kaffen.

– Det er en familiegård, som det alltid har vært, og da må alle trå til, understreker Stig.

Således har lite endret seg på 700 år, vil jeg tro.