| 
Vietnameserne kjempet innbitt mot sine franske koloniherrer. De kunne – med rettferdig og voldsom indignasjon – ikke godta at et land flere tusen kilometer unna skulle ta seg til rette på den måten de gjorde.
…tydelig inspirert av den betydelig mer forsonende delen av historien.
For den franske tildragelsen skjedde under tvang, det gikk på livet og den opprinnelige kulturen løs, og endte i et forferderlig blodbad.
Det føles i dag som en evighet siden at først Frankrike, deretter USA, la Vietnam under seg. Det er også helt uforståelig for den som reiser dit i dag. Få mennesker jeg har møtt på min vei er mer vennlig og nysgjerrig, oppsøkende og interessert, enn de jeg traff i dette mangslungne landet.
– Kjenner man litt til den vietnamesiske folkesjela blir man fort klar over hvor hardtarbeidende og ærlige de er, som en franskmann jeg møtte i Myanmar forklarte meg.
Han hadde hyret inn vietnamesere til å arbeide for seg på en strandeiendom i Ngapali.
Grunnen til den noe omfattende innledningen er å gi litt bakgrunn til hvorfor et fenomenalt sted som La Veranda – i all sin koloniprakt – i det hele tatt kan fungere så godt som det gjør.
Joda, vietnameserne trengte investeringer etter flere tiår med krig, og de er pragmatiske mennesker. Men å flørte så uhemmet med fortiden? Jeg tror det skjedde fordi de likte noen av de estetisk forsonende sidene ved den franske kulturen, den som ikke tråkket på andre, som fremhevet og inkorporerte den i sin egen.
På en måte kan man si at den franske kolonistilen i Vietnam tar opp i seg det fine i to kulturer.
Etter at USA trakk seg ut på midten av 1970-tallet åpnet Vietnam gradvis for investorer i utlandet, og ikke overraskende var det nettopp de tidligere koloniherrene som først kom til Vietnam etter krigens slutt i 1975 med en utstrakt hånd. Blant disse var hotellgiganten Accor, som står bak La Veranda.
I dag flørtes det uhemmet med koloni-fortiden, ja den settes sågar på utstilling og selges til besøkende. Alle som er innom Ho Chi Minh-byen (Saigon) vil trolig støte på guider som gjerne viser deg rundt til de mange franske etterlatenskapene der.
La Veranda på øya Phu Quocs sørvestkyst føles nesten som en overlevning fra den gang den franske overklassen gasset seg i luksus i denne fjerntliggende kolonien. Stilen er helt tydelig inspirert av den betydelig mer forsonende delen av historien, ned til de minste detaljene i materialvalg og kvaliteten på servicen.
La Veranda var et av de aller første hotellene på dette kvalitetsnivået på den da avsides øya, noe de har klart å opprettholde siden sist vi var her for ti år siden. Det føles fortsatt intimt og ekstra-ordinært, og service-nivået er høyt. Det er bare noen få meter ned til stranda, som er rålekker, og øyhovedstaden Duong Dong er en kort mopedkjøretur unna.
De til sammen 70 svale og delikate rommene – fra de noe enklere «Deluxe Darden» til «Executive Premier Garden» og «Ocean Villa» – er alle individuelt utformet og utstyrt, og prisene er slett ikke avskrekkende (i skrivende stund fra rundt tusen kroner natten for to) – særlig om du kan reise utenom sesongen (fra desember frem til mai).
