Vestlandet er det norske episenteret for reiselivet som vi kjenner det i dag. Det var hit europeerne først kom for å oppleve den praktfulle naturen vår. Isbreene, fjordene og fjellene var en så sterk magnet at det i Europa etter sigende bare var Sveits som på den tiden var større enn Norge som reisemål.
Norge var ikke forberedt på denne flodbølgen av interesse. I starten ble gjestene innlosjert privat, ofte for småpenger. Bønder som vi stort sett var på den tiden hadde annet å drive med. Jordbruk – eller fiske, for eksempel.
Ut fra denne spede begynnelsen vokste reiselivet på midten og slutten av 1800-tallet frem som en hyggelig binæring, noe den fortsatt vurderes som. Når du besøker de staselige hotellene i de vestlandske fjordene var de ikke primært bygd for nordmenn. Det var bemidlede europeere fra kontinentet som tok inn der.
Her på berget hadde vi fortsatt mer enn nok med å fiske, pleie markene, melke kyrne, hesje høyet – alt det som sørget for mat på bordet. At nesten én million nordmenn dro til Amerika på den tiden sier sitt om hvor trangbodd og fattigslig Norge var.
Et gryende reiseliv klarte ikke å bøte på det, selv om det ble bygd opp en rekke hoteller for å imøtekomme og kapitalisere på den økende interessen for Norge. Geiranger er et av få unntak der reiselivet tidlig ble en viktig hovednæring. Der kunne de besøkende sågar klatre de svingete veiene opp fra fjordbunnen i spesiallagde biler. Til gårder som bokstavelig talt balanserte på fjellhyller. Våre kreative løsninger for trangboddheten ble en attraksjon i seg selv.
Før Corona omsatte norsk reiseliv for svimlende 200 milliarder kroner, og sysselsatte mer enn 150 000 mennesker direkte. I tillegg kommer alle de som indirekte påvirkes – drosjesjåfører, fergeselskaper, butikker, kafeer og restauranter, for å nevne noen.
Samtidig er det slik at mange som går inn i reiselivet gjør det fordi de «elsker å reise». Noen har for eksempel forelsket seg i et reisemål på de greske øyer, som de vil gjøre til levebrød. Mange er fornøyd med at de kan holde på med det de liker aller best, ta besøkende til sine favorittsteder. Det forretningsmessige – og dermed det industrielle – kommer i annen rekke. Motivasjonen ligger rett og slett et annet sted enn i det økonomiske.
I kombinasjon gjør dise to hovedlinjene i norsk reiselivshistorie – innenriks reiseliv og den utadrettede – næringen svært utsatt når Covid-19 lammer oss. Av de nevnte og historiske grunner tas ikke reiseliv alvorlig nok av myndighetene, fordi vi ikke har tradisjon for å gjøre det.
Jeg mener reiselivets skjørlevnet har noe med myndighetenes engasjement å gjøre. Vi trenger en kraft ovenfra som kan løfte norsk reiseliv fra sekunda til prima, med en statsråd på topp som kan gi reiselivet den pondus det fortjener – og trenger. Tiden er nå. Om Covid-19 ikke er motivasjon nok får vi det aldri til. ©
*Paret vi nevner innledningsvis driver i dag det 11 rom store hotellet med stor entusiasme, og denne sommeren var det i hovedsak nordmenn som berget dem gjennom sesongen.
