Covid-19 gjør at millioner av mennesker som er vant til å krysse grenser i stor grad er henvist til sine nærområder. Mange av oss har nærmest vært i konstant bevegelse siden blant annet lavprisselskapene gjorde det mulig å reise mer enn en gang i året.
Din identitet
Det gjør at mange nå føler seg fanget. Verre enn fraværet av reise er tapet av evnen til å reise. Om det var slik at du tidligere ikke hadde noen umiddelbare planer om å reise, visste du hvert fall at muligheten var der.
Og du er garantert ikke alene. Nylig ga American Express ut en trendrapport som kartla 2000 respondenter med en husholdningsinntekt på minst 700 000 kroner, og som reiste med fly minst en gang i 2019.
Ikke overraskende gir funnene et noe dystert portrett av reisende i USA, som trolig er minst like overførbart til europeiske forhold.
- Nesten halvparten (48 prosent) var følelsesmessige «nede» fordi de ikke kunne reise. De følte seg «engstelige og stresset».
- Et betydelig større antall, 78 prosent, sa at reiser er en av aktivitetene de savner mest.
Flere eksperter innen psykiatri og sosialpsykologi har også konkludert med at å reise ikke bare er en kilde til tilfredshet for mange mennesker, men også en form for selvrealisering.
– For mange menn og kvinner som reiser mye er det å reise – eller den konstante følelsen av å være i bevegelse – en del av deres identitet, sier blant annet den amerikansk psykologi-professoren Seth Meyers.
Gjennom å utforske verden blir vi enda bedre kjent med oss selv.
Godt for helsen
Særlig ambisiøse mennesker der avtaler som inkluderer flyreiser gir tapet av det å reise en ekte og veldig håndgripelig form for ubehag. Mange har sine måter å håndtere det på. En reisejournalist jeg kjenner tar opp notatblokkene sine, både for å mimre over stedene vedkommende har vært, men også glede seg over de landene som fortsatt gjenstår på «blokka».
«Det handler om balansen i livet, som vi alle må finne for å føle oss trygge og være psykisk og fysisk sunne.»
Andre leter etter mer praktiske måter å håndtere fraværet av reiser på, blant annet ved å aktivt planlegge fremtidige turer, søker reise-inspirasjon eller lage imaginære reiseprogram.
Alt for å bryte monotonien ved karantenen.
Her på berget reiser mange jeg kjenner i eget land, og behandler det som om de var i et annet.
– Det gir bevegelse, men kan ikke erstatte følelsen av «det store eventyret», som en kollega bemerket.
Noen stimulerer «reisemuskelen» på annet vis, blant annet gjennom øvelser i mindfulness, foto- og språkkurs – eller mer krevende husprosjekter. Kreativiteten er stor. Reisebloggere og -journalister bruker det de har til rådighet, om det å utforske det lokale grønnsaks-markedet, vandre langs byelven som en David Attenborough – eller lære seg nye kunstner som å surfe eller dra på bobiltur (skrekk og gru).
Noen har sågar begynte med drivhus.
– Endelig opplever jeg at stueplantene mine lever lenger enn en uke, som en kollega tørt bemerket.
I sosiale medier har flere kommentert at reise-abstinenser åpenbart er et «first world»-problem, og som vi enkelt bør kunne håndtere. Men i likhet med annen psykisk avhengighet er utfordringen reell for den enkelte.
– Det å reise og komme seg vekk er faktisk veldig viktig for den mentale helsen, bemerker assisterende professor i epidemiologi og samfunnshelse ved University of Minnesota, Kumi Smith.
Det handler om balansen i livet, som vi alle må finne for å føle oss trygge og være psykisk og fysisk sunne.
Om du føler at verden raser sammen rundt deg fordi du ikke kommer deg ut er du altså ikke alene. Vi er faktisk veldig mange. ©
Kilder: TPG, American Express
