I morgen skal EU enes om en felles strategi mot Corona-pandemien. Eller rettere sagt: Hvordan vi skal åpne Europa på tvers av landegrensene for å hindre at kuren blir verre enn sykdommen.
Referansen
Norge stritter i mot EUs foreslåtte fargekart, og forslaget om å åpne opp Europa regionvis. Våre myndigheter mener forslaget er alt for liberalt. Forslaget ligner på vår nasjonale tilnærming, med et fargekart fra grønt opp til rødt nivå. Enkelt forklart representerer grønt færre enn 25 bekreftede smittetilfeller per 100 000 innbyggere, og mindre enn fire prosent positive prøver de siste to ukene.
Gult er 50 per 100 000 de siste to ukene om andelen positive prøver overstiger fire prosent, eller mellom 25 og 150 bekreftede smittetilfeller hvis andel positive prøver ligger under fire prosent.
Rødt er flere enn 50 smittetilfeller per 100 000 de siste to ukene om andelen positive prøver overstiger fire prosent, eller flere enn 150 bekreftede smittetilfeller om andelen positive prøver ligger under fire prosent.
For det er på tide å åpne opp, og søke måter å gjøre det på som legger minst mulig press på helsesystemet. Vi begynner å forstå Covid-19 bedre nå, hvordan det slår til, hvem som rammes hardest, og hvordan vi kan beskytte oss mot det.
Den beste referansen vi har for noe lignende er Spanskesyken, en lignende virus-pandemi som utspilte seg mellom 1918 og 1920, og drepte anslagsvis 50 millioner mennesker. Rundt 500 millioner ble smittet. Siden den gang har kunnskapen om virus og vaksiner bedret seg vesentlig.
Det tok imidlertid flere tiår før man forsto hva som i det hele tatt skjedde, og langt mindre hvordan man kunne forhindre det.
Fortsatt gjenstår det ubesvarte spørsmål – som hvordan det egentlig slutter.
Samhandling
Teoretisk handler det enkelt nok om at viruset ikke lenger finner flere «hjelpere», som kan spre det videre. Vi vet at det trives bedre når det er kjølig, i lukkede rom, men ingen vet fortsatt ikke hvorfor.
For hundre år siden tok pandemien slutt fordi viruset hadde smittet så mange at det ikke var flere mottakelige verter igjen å spre det videre til. Det kalles flokk-immunitet, og var noe blant annet Sverige satset på skulle berge dem over kneika.
Men alenegang er sjelden god medisin, for før eller senere må vi begynne å samhandle på tvers av landegrensene igjen. Avstands-regler, ansikts-masker, håndvask, karantene og isolasjon er viktige. Samtidig vil ikke viruset dø ut før vi har en vaksine, og tilstrekkelig med eksponering i befolkningen til at det forsvinner i mangel på flere å smitte.
I mellomtiden skal samfunnet rulle videre. I årets åtte første måneder tapte norsk reiseliv 41 milliarder kroner. Størst var nedgangen i turistkonsumet fra utlandet – ned nesten 70 prosent sammenlignet med året før.
Vi har den største felles pengebingen i verden målt per capita, og kan tillate oss strengere tiltak. De fleste land er mer økonomisk utsatt enn oss, og burde vi dele noe av denne formuen med andre land? Eller være villige til å samhandle for å få i gang økonomien i disse?
For alle parters skyld tror jeg på det sistnevnte. Dette kan ikke fortsette i det uendelige, selv ikke her. Tusenvis av arbeidsplasser står i fare. Det er samtidig en gåte for meg at EU ikke kom tidligere på banen med felles smitte-protokoller, men når de først er her mener jeg Norge bør gjøre sitt ytterste for å imøtekomme dem. Som en del av Europa og løsningen på pandemien. ©
