Jeg elsker Harry’s Bar. Det har jeg gjort siden jeg var innom det legendariske vannhullet for noen år siden og dro inn atmosfæren av fordums levned. Mannen som tipset meg om Harry’s var selvsagt ikke der. Han hadde vært død i mer enn 50 år, men ånden hans hvilte over stedet .
«Venezias historie – og ditto attraksjoner – er uendelig, og berører alle kontinenter. Det samme gjør Taj Mahal i Agra, som for noen anses som en turistfelle og velger å holde seg unna.»
Det føltes i hvert fall slik da jeg gikk over dørterskelen.
Og slik er det utvilsomt for mange som valfarter til steder som Harry’s Bar i Venezia, en turistfelle for for noen – et pilegrimsmål for andre.
Jeg kan ikke skjønne hvorfor akkurat Harry’s i visse kretser er non grata – når det er så mange andre steder jeg heller ville advart mot.
Løver i marmor
Det sies at bellinien ble «oppfunnet» på Harry’s Bar – en tilfeldig munnskjenk som skal ha blitt til på midten av 1930-tallet, fordi innehaveren Giuseppe Cipriani den kvelden ikke hadde annet igjen å by på enn fersken-purré og prosecco. Det er godt mulig at både forfatteren Ernest Hemingway og skuespilleren og regissøren Orson Welles var innom den kvelden. Harry’s var deres foretrukne møtested på den tiden, og de hellet ofte innpå det de kunne finne – med eller uten frukt.
Selv foretrekker jeg en god single malt, ikke for gammel og ikke for ung. Litt midt imellom, der eikesmaken ikke er for påtrengende, men aldringen har tatt brodden av ungdommen og sørget for akkurat den rette patina.
Derfor dro jeg ikke til Harry’s for å drinkens skyld, men fordi et av mine litterære forbilder hadde vært der – og sågar skrevet om det. Hemingway levde som han skrev. Når han forteller om krigens meningsløshet i Farvel til våpnene var det fordi han hadde følt den på kroppen. Han hadde vært i Dolomittene og kjent stanken av død.
Slik var det også med Venezia. Han kjente denne motsigelsen av en by langt inn i sjelen, og måtte – som han som regel gjorde – bare skrive om det. Romanen Over floden og inn i skogene (1951) er ikke blant Papas mest kjente verker. Men nettopp Venezias tristesse beskrives så nøkternt – og samtidig så megetsigende – som bare Hemingway kunne, at du dras mot kilden.
Det var altså Hemingway som førte meg til byen, og som gjorde at vi leide en leilighet i bydelen Arsenale. Her lå en gang verdens største skipsverft. I middelalderen laget venetianerne angivelig ett handelsskip om dagen der. Da hadde allerede vikingene vært og lusket rundt i området, og sågar tatt seg bryet med å risse inn noen runer på løvene i marmor, som fortsatt vokter inngangen til det gedigne komplekset.
Universell kjærlighet
«Grafittien» er der ennå. Jeg vet det, for jeg fant dem etter en liten skattejakt, som først hadde tatt meg innom et annet interessant stopp – familien Querinis palass.
«Alle» i Nord-Norge kjenner «han Kverinius» – den venetianske handelsmannen Pietro Querini som etter et forrykende uvær i 1432 drev i land på øya Røst i Lofoten. Han skrev om sine utrolige eskapader, litt om turen fra Kreta som skulle ta ham til Belgia, men mest det primitive, men stolte folket i landet han kalte Ultima Thule – det ytterste nord.
I dag er Querini-familiens palass gjort om til bibliotek, og hvis du leter lenge nok gjemmer det seg også en og annen norsk bok der – selvsagt om Pietros strabaser i sivilisasjonens ytterste krets.
Venezias historie – og ditto attraksjoner – er uendelig, og berører alle kontinenter. Det samme gjør Taj Mahal i Agra, som for noen anses som en turistfelle og velger å holde seg unna. Andre drar derimot dit for å stryke hendene over den kalde marmoren i mausoleet stormogulen Shah Jahan oppførte til minne om sin yndlingskone. Slik håper kanskje millioner av besøkende å komme under huden på en historie som dypest sett handler om universell, grensesprengende kjærlighet.
* * *
Uansett beveggrunn er det lett å glemme at en manns eller kvinnes turistfelle er annens pilegrimsmål. Er det noe et langt liv som omstreifende harrytass har lært meg er det akkurat det. ©
