Forfatteren Henry Miller omtalte det å reise som «en ny måte å se ting ting på». Eller forklart på en annen måte – det gir et nytt perspektiv på tilværelsen.
Pandemien har gjort oss nærsynte. Det skyldes selvmedlidelse – og at mange av oss har stirret inn i en stue- eller husvegg, flimrende dataskjermer eller et tv-apparat med 500 kanaler «and nothing on» – for å sitere Bruce Springsteen.
Som en varm klem
Vi sitter i husarrest, med en time luftetur om dagen. Det er bare fotlenken som mangler – om du da ikke regner mobiltelefonen som det.
Det er ikke rart at så mange av oss går på veggen av kjedsomhet, rastløshet – av å være vingestekket. Det å bevege oss – være på vei – er en del av vårt DNA. Det har vært slik siden våre forfedre – og -mødre satte beina i bakken og gradvis utviklet seg til dagens utgave av homo sapiens. Vi var trygge i trærne, der kunne ikke farlige rovdyr nå oss. På bakken var det verre. Da måtte vi hele tiden være på farten.
Mesteparten av tiden som menneske har vi levd som nomadiske jegere og sankere, alltid i bevegelse sammen med andre. I grupper var vi trygge, og utviklet sosiale bånd. Det sosiale, søkende mennesket har med andre ord hundre tusenvis av år på baken. Det moderne mennesket derimot er knapt noen sekunder gammelt om vi fordeler tiden vi har vært på jorden på en 12 timers urskive.
Selv om vi tilpasser oss klarer vi ikke rømme fra vårt DNA. Instinktene forteller oss fortsatt at pupper er opphissende. De siste 6-7000 år har mennesket organisert seg i større bosettinger. Dyrkingen av korn gjorde oss stedbundne, men i det større tidsperspektivet utgjør også dette en relativt liten del av menneskehetens historie på jorden. Rastløsheten fra tiden som jegere og sankere ligger fortsatt i oss.
Det moderne mennesket vi ser i speilet i dag utvandret fra Afrika for rundt 80-90 000 år siden, og har vært på vandring siden. I dag er kanskje ikke det å krysse landegrenser nødvendig, som det er å skaffe mat eller bygge bosted. Men jeg vil hevde at reisen er minst like viktig for vår lykke som det bøker og en varm klem er. Reisen gjør oss til bedre, mer forståelsesfulle og tolerante mennesker.
Den gjør oss hel.
Når tåka letter
Mange trodde 11. september 2001 gjorde slutt på reisen. Hele verden gikk i stå. Selv var jeg strandet i London den dagen, og kom meg ikke hjem på en uke. Det var en merkelig følelse. Jeg ville ikke reise hjem, for jeg trodde at gjorde jeg det ville jeg aldri mer kunne dra ut igjen.
Men – det gikk ikke lang tid før vi begynte å krysse landegrenser igjen. Det føltes da som et privilegium, og vi utholdt ubehaget med de forsterkede sikkerhets-foranstaltningene terroren i USA hadde påført oss.
At vi fortsatt ikke kan ta en flaske parfyme gjennom sikkerhetskontrollen kan vi takke Osama Bin Laden for.
Men det er greit, og vil være greit når denne Corona-krisen en dag er over. For det å kunne dra ut igjen vil føles litt som det gjorde for 20 år siden da verden gikk i lås. I årene som har gått siden 11. september har vi tatt det å reise for gitt. Flybilletter har blitt kastet etter oss – vi ble late og kravstore.
Derfor – når virus-tåken letter skal jeg hente frem de følelsene jeg opplevde høsten 2001 – eller på 60-tallet for den del. Jeg skal se på det å reise ut i verden som en gave og et privilegium.
Å kunne reise er nettopp det. Denne gang skulle det en pandemi til for å få oss til å skjønne det. ©
